| Hei.
Mitt navn er Silje Margrethe. Jeg bor på Byåsen i Trondheim
sammen med de to søstrene mine, mamma, pappa og hunden min Zanto.
I søskenflokken er jeg eldst med fødselsdatoen 27\06-91.
På fritiden liker jeg å holde på med teater, tegning,
svømming og selvfølgelig skriving. Vil du bli bedre kjent
med meg? La meg ta deg med på en omvisning på rommet mitt
da vel.
Noe av det første du vil legger merke til når du kommer inn
på rommet mitt er de mange bildene som dekker nesten hver eneste
kvadratmeter av veggplassen. Omtrent alle er blyanttegnede, signert Silje
nederst i høyre hjørne. De fleste av dem forestiller personer.
Tar du en nærmere titt på dem vil du se at det er ei jente
som går igjen på nesten alle bildene. Hun er rundt 12-13 år,
har langt, gult hår og bærer et smykke med et blått
hjerteavheng i rundt halsen. Dette mine damer og herrer, er Petra, hovedpersonen
i de fleste bøkene mine. Hun hører til i en magisk eventyrverden,
som man bare kan besøke fult og helt gjennom skrivemaskinen min.
De andre personene på bildene hører også til i eventyrverdenen
som Petra er fra.
Det hele startet i tredje klasse på barnekolen. Jeg følte
meg så utrolig alene. De andre jentene i klassen brydde seg bare
om sminke, mote og gutter, noe som var totalt uinteressant for meg. Jeg
trengte en ordentlig venn, en som våget å dra ut på
farlige eventyr som slett ikke handlet om Mascara og Bik Bok. Petra ble
en slik venn, og hun har fulgt med meg resten av livet siden. Selv om
jeg nå har vokst vil jeg ikke si at jeg har blitt så veldig
mye mer ”normal”. Ting som de fleste ungdommer liker synes
jeg er kjedelig. For eksempel ser jeg nesten aldri på tv, jeg kjeder
meg i hjel på diskoteker, går i det jeg synes er fint i stedet
for det som er mote, og synes Nettby og lignende er noe skitt. En riktig
kjerring mot strømmen er jeg, og jeg tror Petra kan virke som en
sånn en i bøkene mine.
Da jeg fant opp Petra åpnet jeg samtidig opp portene til en helt
ukjent verden. Det var en verden stappfull av spenning og fantasi. Den
eneste måten jeg kunne oppleve denne nye verdenen på var gjennom
skriving og tegning, så hva skjedde? Jo, jeg begynte å skrive
og tegne. Som 8 åring ble jeg helt grepet av denne fantastiske skrivegleden,
og den har bare fortsatt siden. Likevel vil jeg gjerne ha tips og råd,
så hvis du har noen må du gjerne gi dem til meg.
Hvis vi nå lar blikket gli vekk fra tegningene på veggene
vil du snart få øye på en liten, rotete stabel av små
notisbøker som ligger slengt oppå hverandre på gulvet
ved siden av senga mi. I disse bøkene pleier jeg å notere
forskjellige ting jeg finner opp om eventyrverdenen min. Siden de beste
ideene ofte kommer mens jeg er mellom drømmeland og virkeligheten
har jeg alltid blyant og skrivebøker ved senga. Men jeg kan ikke
notere hva som helst i en hvilken som helst bok. Å nei! Jeg har
et ordentlig system på tingene! Jeg har en bok der jeg skriver ned
sanger, dikt, ordtak og ordspråk, en bok til fakta om de forskjellige
vesenene i Aymyria, som er navnet på verdenen min, en bok der til
korte beskrivelser av de forskjellige hovedpersonene mine i stikkordsform,
en bok om geografien i verdenen min, en der jeg tegner små skisser
av forskjellige ting, bygdinger, vesener og personer som finnes i Aymyria,
et eget leksikon med illustrasjoner til, og en bok der jeg skriver ned
ting som ikke passer inn i noen av de andre bøkene. I den boka
kan jeg også skrive ned ideer til nye historier. I tillegg til alle
disse notisbøkene har Petra og Jennifer, Petras bestevenn, en egen
avis som forteller små sladrenyheter fra byen de bor i, som heter
Hammen.
Løft blikket litt opp mot vinduet. På gardinstangen der henger
det ei stor, lilla veske i tovet ull. Hvis du kikker oppi den vil du finne
en blå perm med årets skuespill i. Jeg skriver nemlig skuespill
også, som jeg setter opp med to forskjellige teatergrupper som jeg
styrer og regisserer. Den ene gruppen setter jeg opp juleskuespill med.
Stykkene jeg skriver da handler ofte om nisser, engler, snø og
juleball, men de kan også handle om hvor forskjellig jula er fra
familie til familie. Jeg pleier alltid å ha et budskap i juleskuespillene
mine, noe å lære de små barna i publikum, som ikke nødvendigvis
er at hvis man er snill så får man gave fra nissen. Eksempler
på budskap jeg har prøvd å få frem er forskjellen
mellom fattig or rik, det å følge sin egen samvittighet og
menig fremfor det andre sier, miljøvern og at de som har mange
kule venner ikke nødvendigvis er de som er lykkeligst. Jeg er et
menneske med klare meninger, og har, etter det andre har sagt om meg,
en sterk rettferdighetssans.
Om sommeren setter jeg opp sommerskuespill med søstrene og søskenbarna
mine. Stykkene jeg skriver da kan handle om hva som helst, og trenger
heller ikke å ha noe speilet budskap. Som oftest lar jeg fantasien
flyte over, og finner på historier som hører til i helt andre
verdener, der det finnes alver, feer, gudinner og sjørøvere.
Noe av det morsomste jeg vet er å lage vandrerskuespill. Det vil
si at senen ikke er noe fast sted, men flytter seg fra scene til scene.
Ved siden av vinduet mitt får du sikkert øye på skrivebordet.
Som vanlig ser det vel ut som om det er bombardert med atombomber. Jeg
prøver virkelig å holde det ryddig, men det er rett og slett
plent umulig. Det er som om tegneblyanter, pensler, viskelær, målestaffeli,
ark, penner, maling, blyantspisserrusk, støv og alt annet dilldall
hoper seg opp av seg selv. Blander seg inn i hverandre som en slags merkelig
fruktsalat. Og midt oppi alt dette står dataen og verger seg så
godt den kan. Jeg har fått dataen fra skolen. Alle som går
på Byåsen videregående skole får det, og når
man i tillegg går på ”media og kommunikasjon”
slik som jeg gjør får man de beste datamaskinene skolen har
å by på. ”Den skal kun brukes til skolearbeid,”
sier lærerne. Pøh! De skulle bare visst! Jeg vet ikke om
eneste levende sjel i klassen som følger den reglen.
Ser du opp over rotehavet på skrivebordet vil du kanskje få
øye på ei svart mappe som står sammenklemt i hylla
mellom permer og bøker. Ja, du har riktig, den er fra ULFF. Jeg
vant den i novellekonkurransen som var like etter jul. Novellen min het
”En jul uten glede”. Du kan lese den på nettområdet
mitt hvis du vil. Det er utrolig hvordan en god nyhet kan forandre en
grå dag til å bli full av farger. Det var slik med meg den
dagen jeg fikk e-posten der det stod at jeg vant. Jeg hadde en tung skoledag,
i tillegg til at jeg var i en tøff tid generelt, men da jeg fikk
vite at jeg hadde vunnet ble jeg fylt med en slik glede at alt det andre
triste ble skjøvet til side for en stund. Først knyttet
det seg i magen, så begynte det å kile og jeg fikk lyst til
å rope høyt. Hadde det ikke vært for at det var skoletime
akkurat da ville jeg ha gjort det også.
Nå har du fått vite en del om meg. Jeg har vist deg de sidene
av livet mitt som betyr mest for meg. Sånne vanlige, teite spørsmål
som ”Hva vil du bli?” eller ”Hvilken musikk hører
du på?” er etter min mening ganske uvesentlig for øyeblikket,
men hvis du absolutt må vite det har jeg ingen anelse om hva jeg
vil bli (selv om det hadde vært tøft å være forfatter)
og i det siste har jeg hørt en del på Nightwish. Jeg håper
du har likt omvisningen min, og at du kanskje forstår meg litt bedre
nå. Stå på videre, eller som Petra ville sagt: ”Full
klaff rett frem!”
Silje Margrethe Holen Dising
(Sist
oppdatert 09.09.08.)
|
