Den kvelden var det vanskelig å få sove. Det fine været hadde ikke holdt hele dagen ut. Nå ulte vinden som besatt mot vindusruta i store kast så det var rart den ikke sprakk. Petra prøvde å få sove, men klarte det ikke. Alle lydene og tankene gjorde det umulig for henne å slukne helt. Som en ål vred hun seg om i senga så sengeplankene knirket. Til slutt ende hun opp i en slags døsende form, der ingenting var virkelig, men samtidig ikke helt uvirkelig heller. I halvsøvne syntes hun at hun kunne høre tassende skritt i gangen utenfor rommet hennes. Var det noen der? Petra holdt opp å vri seg og lyttet etter flere lyder. Ørene oppfanget ikke noe annet enn den vanlige, plagsomme susingen fra vinden utenfor. Det var sikkert bare noe jeg innbilte meg, tenkte hun. Tross alt er jeg på et plan mellom drøm og virkelighet.

Petra trakk dyna bedre om seg. På tide å ta en tur inn i drømmeland. Et sukk av velbehag for over leppene hennes, og de svarte øyevippene la seg tungt ned mot kinnene. Akkurat da hørtes et nys like utenfor døra. Petra for sammen og sperret opp øynene. Denne gangen var hun helt sikker, det var ikke noe hun innbilte seg. Noen befant seg rett utenfor rommet hennes, og hun skulle finne ut hvem.
Fortumlet og nysgjerrig sto Petra opp, gjespet halvhøyt og tok på seg kappen sin.

Forsiktig åpnet hun døra og speidet ut. Hvor var det blitt av personen som hadde nøset? Hun kunne ikke se annet enn det ugjennomtrengelige nattemørket. Gangen lå der halvmørk og dyster som et gammelt gravkammer. Huff! Så utrolig mye skumlere den var nå om natten enn det den pleide å være om dagen. Mørket spiste seg oppover veggene som glupske demoner. Pussig i grunnen, tenkte Petra. Skal det ikke egentlig være tent stearinlys her? Stearinlys som vanligvis pleier å være tent både natt og dag, men som akkurat i kveld tilfeldigvis er slukket?

Petra likte ikke tanken. Den minnet henne om spøkelser, og hun visste bare så utrolig godt at det var en eller annen som gjemte seg der ute i mørket akkurat nå. Portrettene på veggene gliste ned på henne. Selv om Petra visste godt at det var aktede konger og dronninger som smilte ned til henne, ble smilene deres forandret av bekmørket til fæle grimaser på fjes som så gulaktige og syke ut. Og den statuen der borte ved trappa, den som hun egentlig visste var en faun, så ikke den ut som et troll?

Det var akkurat da Petra så det. Der, ved siden av statuen, var det noen som stod? Denne noen gikk nå ned trappa. Et kort øyeblikk ble Petra stående og nøle. Skulle hun følge etter, eller var det bedre å gå tilbake til rommet og holde lav profil? Holde seg unna trøbbel liksom. Men som alle andre ganger slo denne fornuftens tanke henne bare et lite øyeblikk, før hun feide skepsisen til side og listet seg ned trappa. Petra holdt seg hele tiden et stykke bak den foran henne. Personen hadde en svart, lang kappe med hette, så hun kunne ikke se hvem det var. Det plaget henne litt. Var det ikke merkelig å vandre slik midt på natta, også attpå til midt inne i slottet der det var hundrevis av vakter? Ja, apropos vaktene... Hvor var det egentlig blitt av dem? Petra kunne ikke huske å ha sett en eneste vakt på turen nedover gangen fra rommet sitt, enda hun skulle ha møtt på minst seks stykker. Her hjalp det ikke med dumme bortforklaringer. Hun var sikker på at skikkelsen foran henne hadde en finger, om ikke flere, med i spillet.

Da de var kommet ned trappen tente den mystiske skikkelsen i svart et lite stearinlys. Lyset fra det kastet et gyllent og uhyggelig skjær oppover veggene mens de gikk videre. De passerte en ny gang, rundet et hjørne, vandret opp en ny trapp, og befant seg plutselig i en helt annen korridor. Brått stoppet skikkelsen, og så seg vaktsomt om. Petra spratt øyeblikkelig bak en diger statue av ei heks for å gjemme seg. Hadde hun blitt oppdaget? Tydeligvis ikke. Personen i den svarte kappa kastet et siste seidende blikk inn i nattemørket, og da den ikke oppdaget noe beveget den seg langsomt mot ei dør som Petra øyeblikkelig kjente igjen. Døra til Eliksirrommet. Hva i all huleste skulle skikkelsen der inne? Av alle andre interessante rom i slottet så valgte den det rommet som var fult av kjedlige flasker med gugg på. Hvorfor ikke dra ned i stua og stjele sølvtøyet isteden? En stund hadde Petra vært så sikker på at det var en utspekulert tyv hun hadde forfulgt, men nå var hun ikke like sikker lenger.

Døra knirket svakt mens personen steg inn i eliksirrommet. Petra for bort til nøkkelhullet, hun var ikke dum nok til å gjøre noe forsøk på å snike seg inn i rommet. Gjennom det lille nøkkelhullet kunne hun se det meste av det som skjedde der inne. Som med alt annet i skikkelsens nærvær virket også eliksirrommet forandret i kveld syntes hun. Selv om Petra visste at veggene hadde et gråfarget skjær på grunn av soten fra peisen som la seg på den hvite kalken, virket rommet mørkere og dystrere enn vanlig. Med et knips fikk skikkelsen kraftige flammer til å slå opp av peisen. De slikket seg rundt ei gammel jernkjele som hang i en svartsvidd kjetting over ildstedet. Hyllene som tok opp hver eneste bit av veggplassen i rommet ble dratt frem fra mørket. Petra kunne se det blinke fra hundrevis av glassflasker og boller med ingredienser eller ferdigblandede eliksirer, stuet sammen med en og annen bok her og der.

Den svarte figuren gransket en av hyllene etter noe den tydeligvis ikke fant. Hodet falt lenger og lenger tilbake ettersom øyene søkte gjennom de øverste radene. Plutselig falt hetta, som tidligere hadde skjult skikkelsens identitet, av hodet dens. Et ansikt kom til syne, og selv om Petra så det godt nektet hun å tro sine egne øyne. Hva skal dette bety, var det første hun tenkte. Hun hadde ventet å se en tjener, en rådgiver eller en hvem som helt annen. Ja, hvis det hadde vært den sleipe mannen fra bakerste rad i rådsmøtet ville hun til og med ikke blitt like overrasket. For skikkelsen var Naomi. Hva var det den sprøe bestemor hennes pønsket på nå? Når hun listet seg rundt slik på slottet midt på svarteste natta som et spøkelse var det neppe uten grunn. Men jeg er ikke oppdaget enda, tenkte Petra. Så jeg skal nok finne ut hva du planlegger.

Bestemoren trakk de røde fløyelsgardinene for det gigantiske, men til gjengjel eneste, vinduet i rommet. I den ene hånden holdt hun en tykk, lille bok. Den bladde hun opp i på en gulnet side omtrent midt i boka, og begynte å rope ut navnene på forskjellige ingredienser. Ingrediensene kom lydig flygende ned fra hyllene sine av seg selv og samlet seg på bordet. På den andre siden av døra holdt Petra nærmest på å dø av nysgjerrighet. Hva var det Naomi skulle lage? Hun klinte øyet så nært inntil nøkkelhullet hun kunne komme, enda det gjorde vont. Bare ikke Naomi oppdaget henne, da ville hun nok se ut som et lettantennelig kruttkammer. Slik pleide i hvert fall Viktor å reagere når hun spionerte på han, og han oppdaget henne.

Akkurat nå stod Naomi og leste høyt fra den lilla boken. Alle de merkelige ingrediensene hadde hun blandet i den gamle kjelen som putret over peisen. Brygget kokte opp raskt, og Naomi plasserte kjelen på bordet. Det freste og boblet i den fremdeles. Tynn røyk steg opp og gjorde rommet tåkete. Naomi leste fortsatt fra boken, hun ropte ut ordene stadig høyere og fortere. Petra forstod ikke språket ordene ble sagt på, men likevel syntes hun det var vakkert. Ordene var spisse. Hun syntes de minnet om lydene til slange. De var som et dikt eller en slags sang. En sang med rytme som en foss og ord som var kvasse, men samtidig hadde en egen form for skjønnhet. Gryta boblet stadig mer i takt med lydstyrken til Naomi. Store knallblå bobler. Brygget var like ved å boble over. Gryta ristet. Gele bordet ristet. Alle glassflaskene på det begynte å skjelve og klirre faretruende mot hverandre. Hva var det som foregikk? Petra la en hånd på gulvet, og kjente at det skalv. Naomi måtte stoppe nå, ellers gikk det galt!

Med ett, som om Naomi hadde hørt tankene hennes, ble alt stille som en øde ørken. Var Naomi ferdig? Hun hadde i hvert fall gått bort fra gryta og stilt seg ved det tildekkede vinduet. Væska i jernkjelen på bordet boblet forresten ikke så mye nå lenger. Faktisk hadde den roet seg helt ned. Man skulle aldri trodd at brygget, som nå lå stille som en uskyldig, blå sjø, hadde vært nær ved å koke over bare for noen sekunder siden. Med en brå bevegelse dro Naomi fra gardinene på vinduet så måneskinnet flommet inn lik en tykk, fager sølvelv. Petra gispet i forskrekkelse. Hun kjente hjertet gjøre et hopp i brystet. Opp fra gryta stod det plutselig en stor, tykk lyssøyle. Den strålte opp i taket så sterkt at Petra var nesten sikker på at man kunne se den gjennom gulvet i rommet over. Hver krinkel og krok av værelset ble lyst opp. Et så sterkt lys tror jeg aldri eliksirrommet har sett før, tenkte Petra. Det ser jo ut som om det brenner der inne! Det var om å stirre mot en skinnende sol. Hun måtte se vekk ett lite øyeblikk. Lyset fra søylen skar i øynene som kniver og blendet henne.

Da Petra på nytt stirret inn gjennom nøkkelhullet kunne hun se Naomi komme blunkende frem fra den svarte kappa som hun hadde skjult ansiktet bak. Nå ble hun stående en liten stund og myse mot lyset. De oliven grønne øynene hennes skinte så de mer enn noen gang lignet på slangeøyne. Bestemoren (som slett ikke lignet eller oppførte seg som en bestemor) hadde en stav i den ene hånden. Den har jeg ikke lagt merke til før, tenkte Petra. Staven var lang, med mange utskjæringer på. Helt i toppen skinte det fra en blå stein. På en måte minnet staven om en trollmannsstav, men Naomi var ingen trollmann. I grunnen var det ganske vanskelig å si hva hun egentlig var syntes Petra.
Naomi trakk staven og kappa tettere om seg. Hun lukket øynene hardt igjen, puttet hodet inn i lyssøylen fra gryta, og ... Men hva var dette for noe!? Plutselig bare ble hun helt borte! Petra for opp. Hjertet hennes hamret vilt. Nå kunne hun ikke dy seg lenger, og stormet inn på eliksirrommet så døra skranglet etter henne.

”NAOMI!” ropte hun ut, men det var ingen som svarte, ganske enkelt fordi det ikke var noen der.
Petra kikket på siden i den lilla boka Naomi hadde laget tryllemiksturen fra. Siden lå fortsatt oppslått på bordet der bestemoren hadde forlatt den.
”Stjernemikstur,” leste hun. ”Har som funksjon å føre deg dit du vill, men anbefales ikke å brukes av uerfarne trollmenn. Denne miksturen er svært komplisert og farlig å bruke, så man bør ha minst 10 års eliksirerfaring før man prøver første gangen... bla, bla, bla”
Petra visste at det var farlig. Det stod det jo til og med i boka rett foran nesen på henne. Men fristelsen var så utrolig stor. For stor. Med Stjernemiksturen kunne hun besøke Antonius uten at foreldrene eller Naomi ville få vite om det. Og hva kan vel skje, tenkte hun. Jeg har jo sett hvordan Naomi gjorde det. Hun bare stakk hodet inn i lyssøylen og ble borte. Det så verken vanskelig elle særlig komplisert ut. Prøvende stakk Petra noen av fingrene sine inn i lyset. Ingenting skjedde, bortsett fra at fingrene ble litt varmere. Det var altså ikke nok. Hun måtte stikke inn hodet hvis det skulle virke. Hodet eller ingenting. Der og da bestemte Petra seg. Hun ville prøve stjernemiksturen. Selv om det betydde å begi seg ut på noe som hun slett ikke ante hva var. Sakte lukket hun øyelokkene og stakk hodet inn i lyset.

Først fikk Petra en følelse av å bli sugd inn i et uendelig, tidløst tidsrom, akkurat slik som det hadde vært den gangen hun reiste med stubben til ”rundt omkring”. Overalt rundt henne eksploderte det i mange fargerike raketter hele tiden. Det kilte i magen, akkurat som om hun tok en karusell. Så morsomt dette var. Hun lo høyt. Dette var jo ikke farlig i det hele tatt. For en idiot det var som hadde skrevet den boken! Tanken om at hun kunne gjøre dette mange ganger begynte å fantasere i Petras hodet.

Det var vel akkurat da at alt rundt henne skiftet farge til svart, og kilingen i magen ikke ville gi seg. Ja, det ble nesten ubehagelig, som om den ville kile henne i hjel. Petra fikk følelsen av å bli skviset sammen som i ei ripspresse. Noen prøvde å dele henne i to. Hjelp! Hun fikk ikke puste. Det er noe forferdelig galt skjønte hun. En underlig hvit tåke bredte seg foran øynene hennes som en kraftig snøstorm. Petra kjente at hun traff noe hard, men enset ikke hva det var på grunn av tåken. En eller annen grep tak i henne og ristet henne hardt. Au! Det gjorde vondt! Noen ropte navnet hennes, men hun klarte ikke å svare. Et lite øyeblikk var hun redd for at hun holdt på å miste bevisstheten helt, mens så, sakte, drev tåken bort fra øynene hennes og hun kunne se igjen. Naomi stod bøyd over henne. Uttrykket i bestemorens ansikt så både rasende og bekymret ut på samme tid..
”Hva er det du holder på med jente!” ropte hun ut.

Petra svarte ikke. Hun var enda ør og en smule forvirret. Hva hadde hendt? Dessuten, hva skulle hun ha svart? ”Nei, jeg skulle bare sjekke om eliksiren var like farlig som det stod i boken”. Det hørtes for dumt ut. Å følge etter Naomi til tross for advarselen i boka hadde i det hele tatt vært meget dumdristig. Naomi gransket henne med et strengt blikk. Hun har lest tankene mine, tenkte Petra, og slo blikket skamfullt ned. Selvfølgelig visste hun at hun hadde gjort noe galt, og det var farlig attpåtil.
”La det ikke gjenta seg, lov meg det Petra,” sa Naomi strengt og sukket.
Petra nikket.

Hun begynte å se seg om. De stod oppå en knaus under en praktfull stjernehimmel i utkanten av en liten skog. Rundt dem raget høye, mørke graner. Det duftet av lavendel og honning, og en anelse av salt, som ble ført av gårde fra havet med den svake vinden. Fra knausen hadde hun god utkikk ned mot en idyllisk by som lå like ved havet, innhyllet av en solid bymur av stein. Det var en ganske stor by. Veier gikk på kryss og tvers som en enorm labyrint, men akkurat nå kunne hun ikke se noen gå på dem. De ligger vel hjemme og sover nå, tenkte Petra. Her og der var det små rekker av små hus, de fleste med mørke vinduer ingen røyk stigendes opp fra pipa. Havet sendte rolige bølger med hvite skumtopper innover sandstrendene. Alt var så rolig og stile.
”Hvor er vi?” spurte Petra, og så opp på Naomi.
”I Arvmanjao.”

Hjertet gjorde et byks i brystet hennes. Arvmanjao! Det var der Antonius bodde! Skulle de virkelig besøke Antonius!? Petra kjente spenningen og gleden pumpe gjennom hver åre i kroppen. Det måtte vel bety at hun, etter tolv år, endelig ville få se broen sin igjen?
”Det ser ut som om du har forstått hvem jeg skal møte her?”
”Å ja!” ropte Petra.
”Fint, men hvis han sover når vi kommer, må du ikke vekke han. Jo færre som ser deg her, jo bedre.”
Petra hadde lyst til å protestere, men lot være. Naomi hadde et poeng i det hun sa, selv om det var mye kjedligere å se på en bror som sov enn en som snakket og var våken. Dessuten visste hun at det var en stor nok belastning for Naomi å ha henne med seg i det hele tatt, om hun ikke skulle slå seg vrang i tillegg. Likevel kunne ikke Petra la være å fundere på hva det var Naomi skulle her hvis hun ikke hadde tenkt til å snakke med Antonius. Selv om hun ikke spurte om akkurat dette, hadde hun sine mistanker. Nevnte ikke foreldrene hennes noe om et sommerfuglsmykke?