|
|
|
Skuespill skrevet til, og fremføres på,
julemessa i Byåsen kirke 17.nov 2007
Roller: Scene 1
Forteller: Og til slutt får vi værmeldingen. Dessverre må jeg nok skuffe alle som hadde håpet på å få snø til julaften. Lik de siste ti årene ser det ikke ut til at vi får snø i det hele tatt. Det var alt for i kveld, ha en fin lille julaften. (Fortelleren reiser seg fra stolen, kler på seg jakka og skal og skal til å gå, men stopper når hun får øye på publikum. Da setter hun opp et stort smil.) Forteller: Neimen hei. Så mange folk det var her i dag da. God jul, god jul. (sukk) ja da, ja da. Jeg vet at det er vanskelig å få en god jul uten snø, men det er ikke min feil. Nei men slutt å se så sure ut da! Det var ikke meningen å gjøre dere lei dere. Vet dere hva? Jeg tror jeg vil fortelle dere en historie. Kanskje det vil muntre dere opp. (fortelleren finner frem en stor bok fra sekken sin, skyver stolen lenger frem på senen, setter seg på stolen og blar opp i boken.) Forteller: Jeg skal ikke fortelle om askepott, eller tornerose, eller snøhvit. Nei, mitt eventyr er helt spesielt, det handler om snøprinsessen. Det var en gang i Trondheim by en pike som het Layra. Hun hadde en nysgjerrig lillesøster som het Sara. Layra elsket å fortelle eventyr, og hver kveld når lillesøsteren spurte etter et eventyr pleide hun å fortelle et. Sara: (fra bak senen) Layra! Fortell et eventyr! (Fortelleren ser opp fra boka, smiler til publikum og blunker. Hun lister seg bort til Lauras nattbord, legger fra seg eventyrboka og stolen der, og stikker av senen.) Scene 2 Laura: Hva skal jeg fortelle om i dag da? Sara: Fortell om nissen. Laura: Om nissen? Nå igjen? Sara: Ja, du vet jo at jeg aldri har sett han fordi han ikke kan komme med gaver i jula lenger. Dumme snø som ikke vil komme! Laura: Ingen snø, ingen slede. Det er dessverre slik. Men en dag vet jeg at han vil komme tilbake, trekt av 12 reinsdyr med en slede som er stappfull av gaver. Overalt vil det ligge store dynger av snø. Det eneste som skal til for å få til dette er å finne en ny snøprinsesse. Sara: En ny hva? Layra: En ny snøprinsesse. Hver gang det snør er det fordi snøprinsessen har bestemt at det skal det. Hun er den eneste som kan få det til å bli frost, og den eneste som kan ta det bort igjen. Men når snøprinsessen blir voksen mister hun denne evnen, og det må velges en ny snøprinsesse blant menneskebarna. Sara: Hva skjer med en snøprinsesse når hun er blitt voksen? Layra: Hun blir til en snødronning. En slags mor for snøprinsessen. Sara: Men, det er jo ikke snø, Layra. Hva har skjedd med snøprinsessen? Layra: Jeg vet ikke, Sara. Men skal jeg fortelle deg et eventyr om henne? Sara:(glad) Ja! (Layra åpner eventyrboka og setter seg bedre til rette.) Layra: OK. Det var en gang ei vakker snøprinsesse i et land langt mot nord. Sara: Landet vårt ligger langt mot nord. Layra: Ja, kanskje snøprinsessen bodde i Norge. I hvert fall så elsket hun at nysnøen rev henne i håret, og å la fingrene klemme rundt kalde isskulpturer. Sara: Oi, hun må ha hatt det fint. Layra: Ja, men ikke så fint som hun kunne ha hatt det. Snødronningen, hun som skulle være snøprinsessens mor, kranglet nemlig med ilddronningen, herskerinnen for sol og sommer. De to dronningene klarte ikke å være enige om det skulle være vinter eller sommer. Så snøprinsessen dro til ilddronningens datter Ilvra, som bestemte over sola. De ble enige om å dele året i to, og bestemme over været i hver sin halvdel. Ilvra bestemte om våren og sommeren, mens snøprinsessen bestemte om høsten og vinteren. Men dette var ikke alt. Ilvra og snøprinsessen ble bestevenner. Sara: Bestevenner? De to? Hvordan gikk det an? Layra: Det spurte mange om. Men bestevenner var de, selv om de var forskjellige som natt og dag. Sara: Og så levde de lykkelige alle sine dager. Layra: Jeg skulle ønske det var så vel, men noe forferdelig hendte. Sara: Hva da? Layra: Snøprinsessen… Mor: (bak scenen) Sara! Layra! Leggetid! Layra: Æsj. Sara: Fort, bare fortell hva som hendte. Layra: Nei, det får vente til i morgen. Sara: Vær så snill. Layra: Vent til i morgen. Sara: (sur) Åååå. (Sara går ut av rommet. Layra legger fra seg eventyrboka og slukker nattlampa. Lyset midt på scenen slåes på. Layra går ut på gulvet og begynner å synge sangen sin. Under sangen kommer lille snøprinsessen og lille Ilvra frem på scenen og danser. Fra krinker og kroker av rommet titter nysgjerrige snøbarn frem. Når Layra er ferdig med sangen sin faller snøprinsessen om og spiller død, mens Ilvra ser skrekkslagen på henne. Lyset slukkes. Layra legger seg i sengen sin. Snøprinsessen og Ilvra sniker seg av scenen.) Scene 3 Forteller: Vil dere vite hvordan det gikk videre med Layras fortelling? Snøbarna: Å ja! Forteller: Jeg mente ikke dere. Snøbarna:(fornærmet) Hmf! Forteller: Å, kutt ut da! Jeg skal fortelle, så dere får høre dere også. (fortelleren åpner eventyrboka.) Forteller: (Snøbarna tier stille og setter seg litt tilbake. ) Forteller: Nå, hvor var jeg… Jo. Det de – (Frost griper tak i boka hennes og vil rive den ut av fortellerens hender.) Forteller: Hva er det du holder på med? Frost: Du er en dårlig forteller. Forteller: Nei, det er du som er et dårlig publikum. Frost: Jeg vil og fortelle. Forteller: Nei, det er min oppgave. Frost: Nei. Forteller: Jo. Frost: Nei. Forteller: Jo. Snøbarna: HYSJ! (Fortelleren og Frost tar seg sammen. Frost slipper boka.) Forteller: Ja dere har helt riktig. Vi må ikke vekke henne. Nå, skal vi se… (Frost river boka ut av hendene hennes.) Forteller: NEI DU – ( Layra lager noen lyder mens hun setter seg opp i senga og gnur søvnen ut av øynene. Fortelleren springer av senen. Alle snøbarna unntatt Frost rømmer bak senga til Layra. Frost blir skrekkslagende stående foran Layras seng med eventyrboka i hendene.) Frost: Eh… hi… hallo. Layra: Hvem, hvem, hva er du? (Snøbarna kommer frem bak Layra.) Inka: Vi er snøbarna. (Layra skvetter og hyler.) Shasha: Så, så, det var ikke meningen å skremme deg. Vi er bare komme for å ta deg med. Layra: Ta meg med? Hvor da? Shasha: Til snødronningen så klart. Layra: Hvorfor det? (Frost legger fra seg eventyrboka på Layras nattbord, og setter seg oppi sengen ved siden av Layra.) Frost: Se rundt deg. Det er ikke noe snø. Vi trenger en ny snøprinsesse, og det er deg. Layra: Nei - stopp nå. Alt det jeg fortalte om snøprinsessen og Ilvra var bare et dumt eventyr jeg har funnet på. Frost: Er jeg et eventyr, snøprinsesse? Layra: Nei. Frost: Så slutt å prate bort tiden, og bli med oss. (Layra kler på seg tøflene sine og griper etter ei jakke.) Layra: Men jeg kan ikke bare dra ifra Sara. Inka: Det Sara ønsker seg er snø, og du er den eneste som kan gi henne det. Shasha: Dessuten, hvis ikke du får det til å snø kommer grillkulla til å gjøre kål på oss. Layra: Grillkulla? Shasha: Ok, solbarna da. Ilvras folk. Men nå prater du bort tiden var igjen. (Shasha tar tak i Layras hånd og leier henne av scenen. De andre følger etter. På gulvet etter dem ligger det snøkrystaller.) Scene 4 Sara: (Hvisker)Layra? Layra! Jeg klarte å snike meg ut av rommet mitt. Var det ikke bra? (Liten pause. Intet svar kommer) Sara: Layra, fortell slutten på eventyret. (Sara går bort til Layras seng.) Sara: Men, du er jo ikke her! (Ser seg om i rommet) Sara: Layra! Layra! (Sara oppdager en snøkrystall på bakken. Hun tar den opp.) Sara: En snøkrystall. Så merkelig. Hva gjør den her inne når det ikke engang er snø ute? Og der ligger det flere! (Sara peker på bakken.) Sara: Jeg tror jeg vil følge dem, og se om jeg kan finne ut hva det er som har skjedd med all snøen. (glad) Å, kanskje jeg klarer å finne snøprinsessen! (Sara følger etter snøkrystallene av scenen mens hun sier ting som: Der er en! Og der er en!) Scene 5 Layra: Jeg forstår fortsatt ikke hvordan jeg skal kunne få det til å snø. Shasha: Dette har jeg sagt hundretusenmillioner ganger. Med en gang du har fått den forrige snøprinsessens krone på hodet får du også hennes magiske krefter. Layra: Men… Shasha: Hva ”men”? Layra: Hvis det er så enkelt, hvorfor er det ikke blitt valgt en ny snøprinsesse for lenge siden? Det har jo vært årevis uten snø. (snøbarna svarer ikke. De bare ser brydd ned i bakken, kremter og lignende. Ingen ser på Layra.) Layra: hva er det? Frost: Vel, eh. Det er faktisk blitt valg en snøprinsesse hvert eneste år siden den snøprinsessen du fortalte om i eventyret ble myrdet, men… Layra: (redd, irritert) Hva ”men”?! Frost: De ble tatt av Ilvra alle sammen. Drept antagelig. Inka: Ingen nådde frem til kroningen. Shasha: Å nei folkens. Se hvem som kommer der. Grillkullene! (Shasha peker mot den andre siden av scenen der solbarna kommer gående.) Frost: Fort, gjem deg Layra! (Layra springer og gjemmer seg.) Shasha: Jeg har solkrem. (Finner frem en flaske, tar litt og sender den videre. Alle snøbarna smører seg inn med solkrem i full fart. I mellomtiden kommer solbarna bort til dem og ser overlegent på dem.) Charlie: Hva har vi her? Remis: Spør du meg ser det ut som sølepyttene. Gnist: Tenk så lei seg de blir når det ikke kommer noe snø til jul i år heller. Frost: Jo tenk, det gjør det! Charlie: Ha, tror du virkelig at ikke at Ilvra vil kverke den nye snøprinsessen slik hun alltid gjør? Remis: I dette øyeblikk er vi faktisk på vei for å finne henne. Gnist: Mens dere knapt tørr å stikke nesa ut av huset deres. Shasha: Vi er like modige som dere så. Charlie: Ha, det skal vi nå se på. (Dansebattle (dansekrig) mellom Snøbarna og solbarna. Begge parter har på seg sorte solbriller. Når dansen er slutt drar solbarna sin vei.) Charlie: Ser dere senere, tapere! Remis: Er dere snille sender vi dere restene av snøprinsessen når Ilvra er ferdig med henne. (Solbarna ler. Av scenen. Layra kommer frem fra gjemmestedet sitt.) Layra: De var ekle. Frost: Ja, grillkullene er alltid slemme. Men de er dratt til menneskeverdenen for å lete etter deg, og det gir oss klar bane til snødronningens slott. La oss ikke gå glipp av denne sjansen. (De springer av scenen.) Scene 6 Forteller: (fortelleren legger fra seg boka på nattbordet og går av scenen. Ut, på motsatt side av scenen, kommer Sara. Hun ser seg om med store øyene. På den andre siden av scenen kommer julenissen ut med en stor sekk slengt over den ene skulderen. Han stopper opp når han får øye på Sara, og blir stående og se på henne. Sara ser han ikke.) Sara: Oi, hva for et sted er dette? Det er jo fylt av isskulpturer her, men inni isskulpturene er det blomster og busker. Og alt er så kaldt, men likevel skinner sola så klart. Hvis jeg skulle gjette ville jeg sagt at det en gang var masse is her, og nå holder sommeren og sola på å smelte det bort igjen. Julenissen: Du har helt rett. (Sara skvetter. Hun får øye på julenissen.) Sara: Hvem er du? Julenisse: Jeg er julenissen så klart. Sara: Julenissen! Jeg har alltid drømt om å få se deg, men du kom aldri. Julenissen: Ja, det har ikke vært så lett de siste ti årene uten snø til sleden min. Sara: Det gjør ingenting. Jeg har sett deg nå, og du er akkurat slik Layra sa. (Sara gir han en klem, og julenissen ler. Uten at noen av dem ser det kommer solbarna luskende inn på scenen. De blir stående og glise mens de peker på Sara.) Sara: Kan jeg få se på verkstedet ditt? Julenissen: Tja, hvorfor ikke. Det er ikke så ofte jeg får besøk lenger. Charlie: Og det skal du være glad for. (Nissen og Sara får øye på Solbarna. Solbarna omringer nissen og Sara.) Charlie: Nå, kjære snøprinsesse, skal du få… Sara: Kjære snøprinsesse? Jeg er da ikke snøprinsessen. Charlie: Ikke avbryt meg! Og ikke lyv, det nytter ikke. Sara: Men jeg – Charlie: Spar kommentarene dine til Ilvra. Tro meg, du vil trenge dem. Julenissen: Jeg går ikke med på at dere fører dette uskyldige pikebarnet til Ilvra. Remis: Så får du også bli med da. (Julenissen og Sara blir dyttet av scenen av solbarna.) Scene 7 Men solbarna fanget helt feil jente, (Fortelleren legger fra seg eventyrboka i snødronningens slott, før hun går av scenen. Lyset er på i snødronningens slott. Snøbarna og Layra kommer ut på scenen. I slottet sitter snødronningen.) Inka: Her er det. Snøpalasset, snødronningens slott. Layra: Ah, jeg vet ikke om jeg tørr å gå inn. Det ser så spøkelsesaktig ut. Frost: Det går fint Layra. Kom igjen. Layra: Vel, takk for hjelpen da. Shasha: Bare hyggelig. Lykke til. Vi lover å komme på kroningen din. (Snøbarna går av scenen. Layra banker forsiktig på slottet og går inn.) Layra: Hallo? Snødronningen: Hvem er det? Layra: det er meg, snøprinsessen. Snødronningen: snøprinsessen! (dronningen farer opp av stolen hun sitter i og springer bort til Layra.) Snødronning: Er det virkelig kommet en snøprinsesse som skal få det til å snø igjen? Å måtte gudene være lovet. Det er fantastisk, vidunderlig. (snødronningen klemmer henne.) Snødronningen: Hvordan klarte du å komme deg forbi Ilvra? Layra: snøbarna hjalp meg. (Snødronningen og Layra går av scenen.) Scene 8 Fortelleren: ( Fortelleren går av scenen. Hun legger igjen boka i snødronningens slott. Lys på i Layras soveværelse. Det er nå Ilvras hus. Ilvra ligger langstrakt i senga. Sara, Nissen og solbarna kommer inn på scenen.) Charlie: Ærede Ilvra. Vi har med snøprinsessen til deg. (Ilvra setter seg opp i senga og speider nedlatende på de andre. Solbarna bukker.) Ilvra: jeg kan ikke huske å ha sagt at jeg ønsket en gammel gubbe med på kjøpet. Remis: Han insisterte på å være med- Sara: Hvorfor kaller du meg snøprinsessen? Ilvra: Ikke spill dum. Jeg vet utmerket godt at du ble hentet til landet mitt av snøbarna. Hvordan skulle du ellers komme deg hit? Sara: Jeg bare fulgte etter søsteren min, eller snøfnuggene som lå igjen etter henne, da. Ilvra: Du lyver! Sara: Nei, det gjør jeg ikke. Ilvra: (sukk) Nei, du lyver ikke, jeg kan lese det i øynene dine. Tjenere, dere tatt med feil snøprinsesse til meg. Noen kommentarer før jeg flår dere levende? (Solbarna skjelver og gjemmer seg bak hverandre.) Ilvra: ikke det nei, jeg tar meg av dere senere. Alt er ikke tapt enda. Med deg, barn, som gissel er jeg sikker på at søsteren din vil komme, og da… Sara: Unnskyld meg, men hvem er du? Ilvra: Ha! Hvem jeg er? Prøver du å være morsom? Sara: Nei, det var ment som et spørsmål. Ilvra: Har du ikke hørt om meg, Ilvra? Sara: Nei, ikke noe særlig. Ilvra: Det må det gjøres noe med! Jeg lar ikke en sjanse til å fortelle hvor grusom jeg gå fra meg. (Ilvra reiset seg opp og synger sangen sin. Solbarna er med på koreografien. Når sangen er ferdig beordrer Ilvra, med en håndbevegelse, solbarna til å jobbe med forskjellige ting i bakgrunnen av senen. Nissen er under sangen blitt dyttet bort i en krok. Ilvra og Sara står langt fremme på scenen.) Sara: Du svarte ikke ordentlig på spørsmålet mitt. Ilvra: Svarte ikke ordentlig på spørsmålet. Si meg, må du ha alt inn med teskje? Jeg er ond, grusom og nådeløs. Et barns verste mareritt. (Sara viser ingen tegn til frykt selv om Ilvra prøver å skremme henne.) Sara: Men jeg trodde at du og snøprinsessen var bestevenner. Hva er det som har skjedd? Ilvra: Hun ble myrdet. Sara: (opprørt) Å, så fryktelig! Ilvra: (Hermende, hånlig) Å, så fryktelig. Sara: Hvem gjorde det? Ilvra: Jeg. Sara: Du!? Ilvra: Ja, ifølge det folk sier så. Sara: Jeg nekter å tro det. Ilvra: Det gjorde jeg også. Jeg satt ved siden av henne da hun plutselig segnet om og var død. Sara: Og nå er Layra den neste snøprinsessen. Ilvra: Tja, det har vært ti jenter før henne som har prøvd å bli snøprinsesse, men ingen av dem nådde frem til snødronningen. Sara: Hva skjedde med dem da. Ilvra: (ond latter) Vel, den første dolket jeg i ryggen. Den andre druknet jeg i dammen. Den tredje kastet jeg til snøleopardene. Den fjerde hengte jeg fra taket. Den femte kappet jeg hodet av med vedøksa. Den sjette knuste jeg hvert eneste bein i kroppen på. Den sjuende grillet jeg. Den åttende kvalte jeg med bare nevene. Den niende ga jeg godteri med gift. Og den tiende fikk denne lille kniven midt i hjertet. (Ilvra drar frem en liten kniv fra beltet. Hele tiden mens hun har snakket har solbarna mimet drapsmetodene i bakgrunnen. Ilvra viser tydelig med holdningen sin at hun er stolt av det hun har gjort. Sara ser skremt ut.) Sara: (paff) Jeg nekter å tro det. Ilvra: så du tror meg ikke? Sara: Jo, men hvorfor gjør du dette? Ilvra: Fordi folk sier at jeg myrdet den første snøprinsessen, men ingen har bevis for det. Likevel kaller folk meg for en morder. Og da må jeg vel gjøre slik en virkelig morder gjør. Sara: Ilvra, du må ikke høre på det alle andre sier om deg. Det er ikke alltid de har rett. Jeg klarer ikke å tro at du myrdet bestevennen din, det rimer bare ikke. Ilvra: (glefser) selvfølgelig rimer det ikke. Tror du dette er en lek, barn? Alle som stemmer for at Ilvra er skyldig rekker opp hånden. (Charlie og Remis ser prøvende på Ilvra før de rekker opp hånden. Gnist rekker ikke opp hånden, og får et slag i hodet av Charlie.) Ilvra: Der ser du. Alle tror jeg er skyldig. Sara: Ikke jeg, og hvis du bare slipper meg fri skal jeg finne en måte å bevise det på. Ilvra: Ha, ha, ha! Slippe deg fri, sånn uten videre? For en dum tanke. Ha, ha. Men, tja… kanskje vi likevel skal leke. (solbarna ser forundret på sin herskerinne.) Ilvra: Kan vi, barn, inngå en avtale? Jeg gir deg tre timer på å renvaske meg. Klarer du det ikke fører du din søster hit. Avtale? Sara: (sukk) Ja vel. (De tar hverandre i hendene.) Ilvra: Forresten, det var sant. Gubben blir med oss. Bryter du av avtalen så går det utover han. Sara: Nei, la han være! (Ilvra bare ler. Hun går av senen under musikk. Sara og julenissen roper etter hverandre mens solbarna drar nissen av scenen. Sara prøver å hindre de i å ta med seg nissen, men det ender med at hun blir dyttet vekk så hard at hun ramler, og blir sittende og se på at de forsvinner.) Scene 9 Sara: Å, hvordan kunne jeg gjøre dette? Gå med på avtalen til den gale kjerringa? Uhu! Stakkars, stakkars julenissen! (Sara begynner å slå hodet inn i veggen eller i gulvet.) Sara: Jeg er så dum, så DUM! (Frost går bort til henne mens Sara slår hodet i gulvet/veggen. Hun ser rart på Sara i forundring over hennes unormale oppførsel. Frost prikker Sara på ryggen. Sara skvetter og snur seg.) Frost: Unnskyld meg, men hvorfor driver du og slår hodet i veggen hele tiden? Er det en slags måte hos dere mennesker til å bli smartere på? Sara: (sur) Prøver du å være morsom, eller? Frost: Nei, men siden du sa at du var så dum samtidig som du slo hodet gikk jeg ut ifra at du ønsket å bli smartere. Sara: Jeg er ikke dum, jeg er en idiot. Frost: Idioter kommer og går. Er det noe jeg kan gjøre for deg, miss tomskalle? Sara: Ved mindre du kan overbevise et helt folk om at Ilvra ikke drepte den første snøprinsessen, er jeg redd det er pent lite du kan gjøre. Frost: Hva for noe sludder er det du sier? Så klart drepte Ilvra snøprinsessen. Jeg var jo der og så det! Sara: Var du der? Frost: Ja, husker det som om det var i gård. (Under replikkvekslingen mellom Sara og Frost har Snødronningen, Ilvra som liten og snøprinsessen satt seg rundt et bord i snødronningens slott. De spiser. På bordet står det asjetter, en tekanne og kopper. Nykommerne skal gjenspeile Frosts tanker. Frost går inn og spiller rollen som seg selv mens hun forteller.) Frost: Det var en sen kveld, og den kongelige familien spiste kveldsmat. Snøprinsessen hadde invitert denne Ilvra, som liksom skulle være hennes venn. Lite ante hun om at noe forferdelig snart skulle skje. Jeg husker at jeg gjemte meg bak gardinen og smugtittet på dem da det forferdelige skjedde. Snøprinsessen: Skal jeg sende deg sukkeret, Ilvra? Lille Ilvra: Nei takk. Jeg drikker bare ren te. Snødronningen: (til snøprinsessen) Vil du ha litt mer å drikke, kjære vennen? Snøprinsessen: Ja takk. Snødronningen: (viser tydelig at hun misliker Ilvra) Send tekannen, Ilvra. (Ilvra sitter og drikker. Hun setter fra seg koppen, og sender tekannen til snøprinsessen, som tar tak i håndtaket, men slipper med en gang.) Snøprinsessen: Au! Snødronningen: Den er varm, la meg skjenke oppi for deg. (Snøprinsessen gir kannen og koppen sin til snødronningen, som skjenker opp snøprinsessen og sin egen kopp.) Snødronningen: Sukker? Snøprinsessen: Ja, det vet du at jeg pleier å ha. (Snødronningen har oppi sukker i bare snøprinsessens kopp. Hun sender snøprinsessen koppen med et ondskapsfullt glis om munnen.) Snøprinsessen: Tusen takk. Snødronningen: (ondskapsfullt) Bare hyggelig. (Snøprinsessen drikker. Hun blir mer og mer fjern, til hun til slutt setter koppen ustøtt fra seg og faller død om. Ilvra er øyeblikkelig over henne. Hun rister forsiktig i snøprinsessen. Snødronningen har problemer med å skjule sin glede. Ansiktet hennes smiler ondskapsfullt når Ilvra ikke ser på. Hun tar opp snøprinsessens kopp og lukter mistenksom på innholdet, tilsynelatende uvitende om hvorfor prinsessen døde.) Lille Ilvra: Snøprinsesse? Hva er i veien? Snakk til meg! Snødronningen: ÆÆÆÆ! Gift! Du hadde gift i teen! Du har drept ungen min! Lille Ilvra: Nei, jeg hadde ikke- Snødronningen: Din morder! Du skal få råtne i fengsel! Vakter! (Snødronningen går av scenen mens hun roper etter vakter. Ilvra setter seg ved siden av snøprinsessen, og stryker over vennens kinn mens hun snufser. Der blir hun sittende i frysposisjon ut scenen.) Frost: Men Ilvra fikk aldri den straffen hun fortjente. Hun klarte å rømme allerede samme dag. Sara: Kanskje hun aldri fikk den straffen hun fortjente fordi hun i virkeligheten ikke fortjente den i det hele tatt. Frost: (sukk) Hallo! Ilvra sendte snøprinsessen tekannen. Ilvra var den som hadde den sist, og dermed den som må ha hatt gift i kanna. Sara: Ha, ha. Hvordan skulle Ilvra klart å ha gift oppi tekanna med alle de mistenksomme blikkene snødronningen sendte henne? Det er ganske vanskelig å ta opp lokket på kanna, ha gift oppi og ta på lokket igjen, når den står midt på bordet, synlig for alle. Frost: (oppgitt) Ja, har du noe bedre løsning da. Sara: Jeg tror det. Hva om giften ikke ble hatt opp i kannen, men direkte i koppen. Snødronningen helte teen i koppen til snøprinsessen. Kanskje hun hadde en liten flaske med gift gjemt i hånda, eller- Å, nå vet jeg det! Sukkeret! Hun hadde hatt gift i sukkeret på forhånd. Hun håpet sikkert på at Ilvra ville ta sukker, men Ilvra sa hun bare likte ren te. Dermed hadde hun sukker i snøprinsessens kopp i stedet, så hun kunne gi skylden for drapet på Ilvra! Frost: Sara, alt dette er bare så usannsynlig. Sara: Nei, alt stemmer perfekt! Husker du ikke? Snødronningen hadde ikke sukker i sin egen kopp. Frost: Sara, Snødronningen er usky- Sara: - en morder. Og i dette øyeblikk er hun sammen med søsteren min! Layra! (Sara springer av scenen. Frost ser oppgitt på publikum og springer etter henne.) Scene 10 Forteller: ( fortelleren går av scenen. Hun legger eventyrboka igjen i Ilvras hus. Lyset er på i Snødronningens palass. Snødronningen sitter i en stol. Hun sitter og grunner på en måte å bli kvitt Layra på. Layra kommer springende inn i rommet, med en ny, praktfull kjole på seg. Snødronningen setter opp er falskt smil.) Layra: Nå, hva synes du? (svinger rundt i kjolen.) Snødronningen: Du er praktfull, men et perlekjede hadde gjort seg. Layra: Jeg kan finne et på det nye rommet mitt. Det er massevis av smykker der! (Layra springer av scenen. Snødronningen faller tilbake til sine sure miner. Kvassir kommer luskende inn på scenen. Det synes tydelig på han at han kvier seg for å gå bort til snødronningen når hun er i et så dårlig humør. Musikk settes på. Den øker i styrke ettersom snødronningen begynner å snakke, eller rettere sakt hyle. Jeg bruker musikken ”Battle”, som er filmmusikken til Narnia, løven heksa og klesskapet.) Kvassir: Kjære dronning, hva gjør vi nå? Denne snøprinsessen er jo et hull i planen. Snødronningen: Det er bare en ting å gjøre, bli
kvitt henne slik jeg ble kvitt den første snøprinsessen.
Å, så enkelt det var å drepe henne. En liten dråpe
gift og simsalabim! Hun lå død på gulvet, og hvem
ga jeg skylda? Ilvra. Og så kunne jeg regjere i enda 10 år.
10 herlige år. Jeg er snødronningen den mektige, den farlige
og den uovervinnelige. Ingen snøprinsesse skal ta over tronen
i min levetid! Fram til nå tok Ilvra seg av snøprinsessene
for meg, men så feilet hun. En har nådd frem. Jeg tåler
det ikke, skjønner du Kvassier. Jeg tåler ikke å
se noen andre lage snø, en evne jeg en gang hadde, men ikke har
lenger fordi jeg ikke er et sørens barn. Når kroningstimen kommer, Mens jeg kroner hennes hode, Kom Kvassir. Kroningen begynner snart. Vi må hilse snøprinsessen velkommen. (De går av scenen.) Scene 11 Forteller: (Fortelleren legger fra seg boka på bordet i Ilvras hus og går av scenen. Skummel musikk settes på. Ilvra kommer ut på scenen. Hun ser storfornøyd ut. Bak henne kommer solbarna, puffenes på julenissen, som blir tvunget ned i stolen. Solbarna begynner å ordne på de vanlige oppgavene sine.) Ilvra: Åh, hvilken drapsmetode skal jeg bruke denne gangen da? (gnir seg tilfreds i hendene) Ilvra: La meg tenke. Kanskje hive henne utfor en skrent. Nei, da får jeg ikke se lyset forsvinne ifra øynene hennes. Hm, kvele henne? Nei, den drapsmetoden har jeg brukt alt… Nå vet jeg det. Jeg bruker henne som blink for pilsettet mitt. Julenissen: Sara har ikke feilet enda. Det er ikke sikkert det blir noe drap i kveld. Ilvra: Ha, ha, nissefar. Selvsagt blir det et drap. Du tror vel virkelig ikke at hun klarer det? At noen vil høre på ei lita jentunge! Nei, jeg, du og snøprinsessen skal nok ha det artig i kveld med pilsettet mitt. 10 poeng for å treffe magen hennes, 20 for hodet og hvis du klarer nesa skal jeg være sjenerøs å gi den 50! Julenissen: Blir du aldri lei? Ilvra: Lei av hva da? Julenissen: Av å drepe uskyldige mennesker? Ilvra: Hvorfor skulle bli det? Dette er hobbyen min, nissefar. Og uansett, jeg gjør akkurat det samme mot dem som snødronningen gjorde mot meg. Hun beskyldte meg for å ha drept snøprinsessen, den personen jeg var aller mest glad i i hele verden, og ga meg skylden uten ordentlige bevis. En slik anklage drepte sakte og sikkert den lille, uskyldige jenta jeg hadde vært, og etterlot meg som dette. Min mor kom for å gratulere meg med drapet på snøprinsessen, og hun døde av sjokk da jeg fortalte at jeg ikke hadde gjort det. (Mens Ilvra sier dette kommer Frost og Sara inn på scenen. De blir stående å betrakte Ilvra i bakgrunnen.) Julenisse: Det var sørgelig å høre Ilvra, men kanskje du kan finne tilbake til den du var hvis du- Ilvra: Hvorfor skulle jeg ønske å bli den jeg var? Jeg var svak, nissefar. En som brydde seg om kjærlighet og alt det der klisset. Med andre ord en det var lett å såre. Se på nå. Jeg er sterk og mektig, en folk frykter. Jeg trenger verken kjærlighet eller noe annet bare meg selv. Sara: Hva med venner da? (Ilvra får øye på Sara og Frost. Hun setter opp et ekkelt glis. Sara kommer lenger frem på scenen, mens solbarna flokker seg rundt den vettskremte Frost.) Ilvra: Så den lille heltinnen er kommet tilbake. Uten snøprinsessen riktig nok. Sara: Tiden er ikke ute enda. Ilvra: Nei, men det er bare et tidsspørsmål før det skjer. (Ilvra humrer over sin egen vits.) Ilvra: Nå, har du renvasket meg, eller er du bare her for å ha en hyggelig liten prat? Sara: (fort) Ilvra, det er noe forferdelig som holder på å
skje, og jeg trenger din hjelp for å stoppe det! Sara: Ilvra da! Ilvra: Å hjelpe deg er ikke med i avtalen. Sara: Gjør det for din gamle venn snøprinsessens skyl! Ilvra: Barn, jeg dreper snøprinsesser. Sara: Det var ikke du som drepte den første snøprinsessen, det var snødronningen. Jeg har funnet bevis. Likevel tror jeg du har visst helt innerst inne i deg hele tiden at du var uskyldig. Du var vennen hennes helt ut. Vet du hva en venn er? Ilvra: (glefser) Nei. Sara: Jo, det tror jeg du gjør. Ilvra: Har aldri hørt ordet engang. Sara: Jo, det har du. Ilvra: Nei. Sara: Ilvra! Ilvra: Ikke rop. Det gir meg en inderlig trang til å drepe noen. Sara: (på gråten) Men jeg vet at du vet hva en venn er. Kjenn etter Ilvra, kjenn etter langt inne i deg. En venn er noe av det viktigste et menneske kan ha. Det er en som alltid er der fordi den liker deg og bryr seg om deg. Det er en som er snill og tillitsfull selv om andre snur deg ryggen. Ja… (Sara begynner å synge på vennesangen. Hun synger førsteverset, mens Ilvra synger de to andre. I starten av Saras første vers later Ilvra som om jentungen kjeder henne, men etter hvert ser man tydelig at Ilvra forandrer seg. Gamle minner begynner å våkne i henne. Når sangen er ferdig er Ilvra blitt forandret.) Ilvra: Jeg er uskyldig. Jeg ville aldri drept vennen min, aldri! Sara: Nei. Det var snødronningen som gjorde det. Vil du nå være med meg og hindre henne i å drepe nok en snøprinsesse? Ilvra: Ja, det skal være sikkert! Jeg skal kappe av henne hodet og la tjenerne mine bruke det som fotball! Sara: Nei Ilvra. Det er blitt begått nok mord for en stund. Selv om snødronningen fortjener å dø er det blitt spilt nok blod. Ilvra: (sur) Vel, ok da. Men det blir ikke så mye blod hvis jeg bare tar et fort snitt med dolken… Sara: Nei sa jeg. Ilvra: Ja vel, ja vel! (sukk) Men hva tror du folk vil si til at jeg vender tilbake? Selv om jeg ikke myrdet den første snøprinsessen, så drepte jeg 10 andre, i tillegg til moren min som døde av sjokk. Jeg er ikke akkurat uskyldig. Sara: Nei, det er du ikke, og du må nok regne med en straff. Men det er bedre å vende tilbake og få straff, enn å leve resten av livet uten venner. Ilvra: Ja, så la oss ikke kaste bort tiden her. (Ilvra drar kniven opp av beltet og holder den opp i luften.) Ilvra: Charlie, Remis, Gnist! På plass! (Solbarna kommer springende til.) Ilvra: Fremad mars! Sara: Ilvra, legg bort kniven. (Ilvra hveser, men gjør som hun blir bedt om. De springer av scenen. Frost og Julenissen kommer etter dem.) Scene 12 Forteller: (Fortelleren går ikke av scenen denne gangen, men stiller seg sammen med snøbarna med boka i hendene. Snødronningen kommer ut på scenen og stiller seg i enden av løperen, der puten med kronen er. Hun har den ene hånden bak på ryggen, der det er en kniv. Layra kommer ut på scenen og stiller seg i den andre enden av løperen. Musikk skrues på, og Layra begynner å gå oppover løperen. Akkurat da kommer Sara springende ut på scenen, gjerne gjennom publikum.) Sara: Layra! Layra stopp! Layra: Neimen, hei Sara! Hvordan er du komme hit? Sara:(andpusten) Det er ikke så viktig, men det er noe jeg må fortelle deg… Snødronningen: Å, du må være snøprinsessens sjarmerende lillesøster. Det er en god plass til deg der borte. Sara: Hun er en morder, snødronningen. Layra: Hva? Snødronningen: Skal vi fortsette kroningen, eller? (Uten at snødronningen har merket det har Ilvra sneket seg inn på henne bakfra. Hun griper tak i snødronningen og holder henne fast.) Ilvra: Det kan vi godt, men uten den kniven du gjemmer bak ryggen, dronning. (Ilvra holder ut den armen snødronningen holder kniven med så alle kan se den. Snødronningen prøver å rive seg løs, men klarer det ikke.) Ilvra: Dette er den virkelige morderen, ikke meg. Snødronningen: Ikke hør på henne. Hun lyver. (snøbarna ser tvilende på hverandre.) Snødronningen: Jeg er den gode, snille dronningen deres, det vet dere. Så ikke bare stå der å heng, hjelp meg! (snøbarna ser nok en gang tvilende på hverandre, før de nikker og springer mot snødronningen for å hjelpe henne. Akkurat da kommer nissen og Frost.) Frost: stopp! Snødronningen lyver! Hun er morderen. Det var hun som drepte den første snøprinsessen, og hun planla å drepe Layra også. (Snøbarna slutter å hjelpe snødronningen.) Snødronningen: Tåper! Kvassir! Din herskerinne trenger hjelp! (Kvassir kommer ut på scenen, men han holdes fast av solbarna.) Charlie: Kvassir trenger hjelp selv han, snødronning. Kvassir: Jeg har ikke drept noen, så slipp meg. Sara: Du var med på planene hennes, og det er grunn nok. Snødronningen: Dere teite slyngler! Ilvra: Spar pusten, det er ingen som hører på dere likevel. Gnist: Hva skal vi gjøre med dem? Ilvra: Jeg foreslår at vi kaster dem i et dypt fangehull der de kan få råtne i et par hundre år. Julenissen: Det var en god ide, men nå har det seg slik at også jeg har noe uoppgjort med dronningen. På grunn av deg, snødronning, har ikke jeg fått levere gaver med sleden min på 10 år. Reinsdyrene mine er ute av form, så jeg trenger noen andre til å dra sleden, og det får bli deg og kvassir. (Alle unntatt Snødronningen og Kvassir fniser.) Snødronningen: Jeg, et reinsdyr!? Kan det bli verre? Julenisse: Jeg skal gjøre mitt ytterste for å bruke pisken mest mulig. Snødronningen: Ser dere hva dere har gjort nå, snøbarn. Ser dere hva dere gjør mot deres stakkars dronning? Dere lar solheksa ta over. Nå kommer det aldri mer til å komme snø! Shasha: Å hold tåta da. Inka: ja, helt enig. Ilvra: Jeg skal ikke ta over dette slottet, eller innføre et år med bare sommer. Du, dronning, sprer bare løgner om meg. Det skal det bli slutt på. Layra, kom hit. (Layra går bort til Ilvra. De andre trekker seg litt unna. Ilvra gir julenissen tegn om at han må holde fast snødronningen for henne. Ilvra griper kronen som ligger på puten. Layra kneler, mens Ilvra holder kronen høyt over hodet hennes.) Ilvra: Jeg, Ilvra, dronning over sol og sommer, kroner deg, Layra, menneskebarnet fra Trondheim, til prinsesse over snø og vinter. Fra nå av kalls du snøprinsessen. Reis deg, snøprinsesse. (Layra reiser seg. Alle unntatt Snødronningen og Kvassir jubler. Mens resten av skuespillerne mimrer i bakgrunnen, går fortelleren helt frem til scenekanten. Hun blar opp i eventyrboka.) Den natten dalte det ned, (Fortelleren klapper igjen boka.) Forteller: Men det er tre ting jeg vil dere skal huske på fra denne fortellingen. Det ene er at du aldri må tro på alt det andre sier om deg. Du vet best hva som er sant om deg selv. Det andre er at du alltid må gjøre det du selv tror er rett, og ikke bare følge strømmen fordi alle andre gjør det. Hundre stykker kan tro en ting, og tro det motsatte, og likevel kan du ha rett. Det tredje er at hvis du en julekveld hører en forferdelig stønning og jammer utenfor huset ditt, kan du være sikker på at julenissen er der, med snødronningen spent for sleden. Takk for meg. (Nå er skuespillet ferdig. Alle stiller opp på en lang rekke og bukker.)
Hva er en venn? Jeg har glemt alt det som var, en vakker gang. En venn får meg til å le, gjør meg betatt Ilvras sang (mellomspill to takter) Og trege tjenere, (Mellomspill) Sneprinsessen er på vei, Hun skal Den grusomme, farlige Ilvra er jeg, Folk sier at ting som jeg gjør er galt, (brutalt mellomspill) |
