Jeg stirrer ned på lappen du har lagt igjen. Håper at ordene skal forsvinne om jeg bare stirrer hardt og lenge nok. Skjønner ikke poenget, hvorfor i all verden skal jeg gjøre dette? Er du morsom? Ha ha ha, tror jeg skal le meg i hjel… Jada, lage middag og støvsuge kan jeg da gjøre uten problemer. Mat vil jo jeg ha også, og det gleder meg å se at du blir fornøyd med noe så enkelt som et varmt måltid når du kommer hjem. Støvsuge synes jeg er noe drit at jeg skal gjøre alene, men kjenner jeg deg rett er det for å teste om jeg gidder å gjøre ting som jeg synes er relativt kjedelig. Det som gjenstår er da det verste punktet jeg har sett i hele mitt liv. Noe som får meg til å ville krepere før du kommer til å sjekke om det er gjort eller ikke. Beskriv en seksuellfantasi…

Iltert krøller jeg sammen papiret og putter det i lomma. Har mest lyst til å rive det i fillebiter og påstå at jeg har da aldri sett noen lapp. Beskjeder til meg? Nei, det har ikke jeg sett altså… Hadde jeg ikke hatt denne indre trangen om å gjøre deg stolt og fornøyd, hadde jeg gjort det. Gitt blaffen i følgene og bare tenkt på meg selv. For deg, så klart kan jeg prøve. Bare ikke få meg til å leke glad og fornøyd samtidig. Jeg vet jo at du ikke gjør dette mot meg for å være slem. Neida, du er så snill atte… Det er ikke alltid like lett for meg å innrømme at de tingene du sier og gjør faktisk er til det beste for oss. I det minste har jeg god tid, er ikke det første jeg trenger å fokusere på. Skal middagen bli ferdig får jeg vel tusle til kjøkkenet for å se hva som er på menyen i dag. Gledesstrålende for å ha funnet en utvei nesten danser jeg inn på kjøkkenet. Skuffelsen blir enorm når jeg ser at det eneste som står fremme på kjøkkenbenken er en pakke med kjøttdeig og en pose med amerikansk gryterett. Der var det altså ikke mulig å sløse bort tida. Hvorfor i all verden må ting være så jævla gjennomtenkt? Kan hende du var smart her, men… Jeg skal nok greie å komme meg rundt de utspekulerte planene dine. Støvsuge kan ta lang tid det. Du har ikke presisert HVOR jeg skal støvsuge. Kan gjøre rent hele forbanna huset. Alt for å gjøre deg glad, ikke noen egosentriske tanker der i det hele tatt. Enda blidere til sinns finner jeg frem støvsugeren fra gangen og tar trappa opp til andre etasje. Trykker ned dørhåndtaket til soverommet, og ingenting skjer. Humøret forsvinner kjapt. Tydelig lettere forbannet blir jeg stående og streve med døra. Har du låst også nå da? Blodet koker og det er innmari bra du ikke er hjemme igjen på et par timer. Har noen ord jeg gjerne skulle sagt som kanskje ikke hadde blitt tatt imot med bare et smil. Humøret stiger ikke akkurat når jeg merker at alle dørene oppe faktisk er låst. I fare for å skade støvsugeren stygt på turen ned trappa, høyst sannsynlig flyvende, lar jeg den stå igjen mens jeg selv tramper ned.

Hva nå da? Hva skal jeg gjøre for i det hele tatt klare å utsette tiden lenge nok slik at jeg “ikke fikk nok tid” til å utføre pliktene du har satt meg til? Kan jo alltids skylde på det at jeg ikke fant noe å skrive på eller med. Det kan jo faktisk fungere! Bare slenge meg ned foran tv-en og begynne å støvsuge like før du kommer hjem, slik at jeg i det minste ser veldig opptatt ut. Bedyre at jeg brukte så lang tid på å lete etter skrivepapir for å gjøre deg fornøyd, at tiden løp ifra meg, for så måtte stresse med resten. Da kan du vel ikke reagere? Da har jeg på en måte prøvd å gjøre det du ville i det minste. En plan! Jeg har faktisk klart å være mer utspekulert enn deg. Det var på tide…

Planen var nesten vanntett den. Hadde det bare ikke vært for et koselig lite brev som lå på stuebordet. Med et sukk resignerer jeg og river opp konvolutten, jeg vil vinne en gang! Du lærer altfor fort… Måpende blir jeg sittende og stirre på arket. ROSA! Du har funnet et rosa brevpapir, og klistret på tre fine smileys som gliser mot meg med digre tannløse kjefter. En god del selvbeherskelse må oppdrives for å ikke rase ut av huset, snakk om å fyre oppunder! Med et krampetak holder jeg tak i brevet mens jeg tvinger meg selv til å lese:

Lille venn.
Jeg både håper og tror at du er flink pike i dag, og gjør med stor glede de oppgavene jeg har pålagt deg. For å gjøre ting litt lettere for deg har jeg låst igjen dørene inn til rommene som ikke trengs å støvsuges, satt frem det du trenger for å lage middag, på bordet finner du penn og papir til å skrive ned en fantasi. Jeg er så stolt av deg lille venn, som gjør alt dette for at vi to skal ha det bra. Kjempe stolt!
Stor takknemlighet fra din Herre.

En stor gul smiley gliser til meg nederst på arket. Lar det ikke være igjen noen tvil om hvordan brevet er ment. Veldig, veldig sarkastisk, med et snev av sannhet… Gjør det vanskelig å være forbanna når personen er så jævla flink med snakketøyet, og intensjonene hans er jo egentlig så gode.

En kjapp titt på klokka viser at det er tre timer til du kommer hjem. Tre timer på å støvsuge, lage mat og skrive. Her har jeg vært så oppsatt på å bruke tida, at jeg faktisk har fått det til, og nå blir jeg jammen nervøs av det også… Livet skal jammen ikke være lett når man er ei fjolle som alltid skal utsette ting, og så begynner å angre. I all hast hopper jeg opp av sofaen, løper opp trappa, sleper støvsugeren etter meg som ei motvillig bikkje ned igjen, og setter i gang med pliktene mine. Kan hende det er noen hjørner som blir skippet over, og en sofa hvor hybelkaninene er trygge under, men ellers tror jeg at det er bra nok for inspeksjon. To og en halv time til du er hjemme igjen. Det vil si at jeg skal ha god nok tid til å dusje og gjøre meg i stand før jeg begynner på maten og fantasien. På vei opp til badet er jeg innom kjøkkenet og plukker med meg kjøkkenklokka. Greit å kunne sette på den slik at jeg ikke glemmer tiden og bruker for lang tid i dusjen. Tre kvarter burde være mer enn nok, skal nok klare å bli både ren, pen og klar for inspeksjon selv på den tiden.

Kjøkkenklokka ringer mens jeg driver å vasker ut såpa fra håret. Mindre panikkslagen vasker jeg ut såperestene mens jeg samtidig prøver å få bort resten av hårene under armene. På under fem minutter står jeg delvis påkledd på baderomgulvet. Jeg studerer meg selv nøye i speilet, fornøyd med undertøyet du nylig har gitt meg i bursdagsgave. Hvit korsett, hvit hotpants og hvite strømper. Før jeg går for å begynne med maten, drar jeg på meg miniskjørtet. Vet du liker å se korsettet og strømpene, skjule minst mulig av gavene du gir meg. Jeg liker at du nyter synet av meg, samtidig som jeg noen ganger føler meg veldig bluferdig. Sjenert over de intense blikkene du til tider sender meg. Beæret og stolt, men allikevel til tider bluferdig. På kjøkkenet slenger jeg kjøttdeigen i panna, før jeg går og henter penn og papir. Tenkende blir jeg stående og stirre på papiret. Jeg vil ikke la deg vinne så enkelt. Ser ikke det positive med å legge med på ryggen og leke død. Joda, så klart vet jeg at du blir stolt og fornøyd, og bare det er stort sett nok til å gjøre meg fornøyd. Men så jævla utspekulert du har vært i dag, så skal da jammen du få lov til å lide litt også. Glad i deg vet du, vil bare at du skal få gleden av å kunne sette deg inn i samme situasjon som jeg befinner meg i for øyeblikket. Det må da glede deg å vite at jeg har lyst til å dele alt med deg. Selv mine egne følelser på en slik fantastisk måte. Gled deg! Det som er helt sikkert er en ting, jeg gleder meg mer enn jeg har gjort på lenge… Med et djevelsk glis begynner jeg å skrive, ordene kommer lett og side etter side blir fylt ut. Tankefull blir jeg stående før jeg tar enda ett nytt ark og begynner å skrive igjen. Du skal nok bli fornøyd, men det skal ikke skje før jeg har fått min lille hevn.

Maten står på bordet, levende lys er tent og brevet ligger oppå tallerkenen din. Jeg setter meg på knærne og venter i gangen på at du skal komme hjem. Gleder meg noe sinnssykt til du kommer hjem, se ansiktsuttrykket ditt når du åpner brevet og leser om fantasien jeg vil dele med deg. Lyden av nøkkelen i låsen får meg omtrent til å hoppe opp for å løpe å ta deg imot. I dag besinner jeg meg, skal være et prakteksemplar så lenge som det er overhodet mulig. “God kveld lille venn”. Smilende titter du ned på meg, kysser meg i panna før du går videre inn til kjøkkenet. “Wow, så pent det er her. Oi oi oi, har du skrevet brev til meg også. Nå er jeg jammen overrasket, du er jo snill og god mot meg vesla. Kom nå og la oss spise før jeg leser hva du har skrevet”. Stolt og rak i ryggen går jeg for å servere mat til oss, og setter meg ned for å spise sammen med deg. Enkel mat og godt selskap gjør at jeg klarer å legge brevet bak meg og bare nyter selskapet og praten. Ingen som hadde sett oss nå ville antatt at jeg løper rundt for å gjøre deg fornøyd. Dessverre går tiden alt for fort når man koser seg. Maten blir spist opp, samtalen stilner og du plukker opp brevet med et forventningsfullt blikk. Samtidig som du åpner brevet setter jeg asjettene i oppvaskkummen og trekker meg mot kjøkkendøra. Vil ikke bli stengt inne i et hjørne i øyeblikket som kommer.

Smilet ditt stivner i et overrasket uttrykk og jeg klarer ikke la være å sammenligne deg med en gullfisk på land. Kjeften din åpner og lukker seg, leter etter ord og uttrykk, gjør ikke sammenligningen noe dårligere av den grunn. Det er nesten så jeg må dytte hele knyttneven inn i kjeften for å kvele latterbølgene som truer med å bryte ut. Tærne kribler og klør, ber meg om å løpe. Tålmodig blir jeg stående og vente på det første trekket ditt. Har du humor i øyeblikket, eller ender det opp med at du jager meg rundt huset med håndjernene i en hånd, mens du prøver å huke tak i meg med den andre? Svaret kommer før jeg får mer tid til å tenke over konsekvensene. Med et brøl hopper du opp av stolen og er borte til kjøkkenbenken før jeg omtrent får sukk for meg. Ut av kjøkkenskuffen drar du opp håndjerna du har gjemt unna til slike situasjoner. På et hundredelssekund snur jeg på hælen og spurter mot badet. Trygt inne låser jeg døra, og synker sammen i latteranfall. På utsiden blir du stående og lese opp brevet for meg. “Tur til tusenfryd. Lamborghini, helst rosa… En ukes ferie til Tenerife… Er du morsom? Må jeg begynne å legge fram ei teskje også nå for at du skal skjønne hva det er jeg ønsker? Greit du er født blond, men nå er det snart så jeg drar deg ned til frisøren for å farge opp igjen håret… Okey, som du vil. Du kan bli sittende…”

Fra utsiden av døra kommer det noen ubestemmelige skrapelyder. Du får ikke trigget nysgjerrigheten min slik at jeg kommer til å åpne døra nei… Mer usikker blir jeg derimot da jeg hører at lyden av skrittene dine raskt fjerner seg. Hvis jeg blir sittende her, hvordan skal jeg da kunne gi deg det riktige brevet? En måte er jo å begynne med hyling og bæljing om forlatelse og grønne skoger. Spørsmålet er bare om det finnes en positiv måte å belønne slike drittungefakter. I ren overgivelse setter jeg meg ned, klemmer knærne inntil kroppen slik at jeg får hodestøtte. Alt jeg kan gjøre er å vente…

Tiden går sakte når man sitter innelåst på et bad, det finnes ikke så mange severdigheter å bruke tiden på. Er begrenset med tid man orker å bruke på å pusse tenner og gå på do… Når lydene på utsiden av dørene gjenopptar, reiser jeg meg fort opp og retter på klærne, tar to lange skritt for å sjekke at jeg har husket å låse opp igjen døren fra innsiden. Liten vits i å terge deg opp mer enn det som er nødvendig. Jeg fikk en seier, men den føles ikke lenger noe bra. Respektfullt titter jeg ned i gulvet når du åpner døra, rekker frem hendene og lukker øynene. Klokelig holder jeg kjeft, venter på ditt neste trekk. “Jeg visste jeg egentlig kunne stole på deg lille venn”. Du trekker meg inntil deg og legger armene mine rundt nakken din. For sjokkert til å si noe blir jeg stående. Hva skjer? Hvor er skjenneprekenen og den harde tonen du pleier å bruke når jeg ikke har vært lydig? Blikket i øynene dine sender ut så mye takknemlighet, hvorfor? Øynene mine må utstråle så mye usikkerhet som det dine utstråler takknemlighet, med en liten latter trekker du deg et skritt tilbake og smiler. Med glimt i øyet viser du meg hva du holder i hånden. Du fant brevet Herre. Takknemlig og lykkelig faller jeg tilbake inn i armene dine.