Mitt navn er Yrva. Det er navnet jeg bærer med stolthet. Det navnet jeg har fått lov til å bruke om meg selv. Det navnet jeg ble gitt.
Naboene synes jeg er spesiell. De titter bort på meg så fort de tror jeg ikke ser dem. Gjemmer seg bak hendene sine og tisker og hvisker. ”Se på den dama der. Skikkelig horeantrekk.” De ler og godter seg når samtalen kan bringes innpå favoritt temaet deres. Nemlig, meg.. ”Lurer på hvor mange menn hun har hatt med seg hjem?” ”Du må da skjønne at du heller må spørre om hvem som IKKE har vært med henne hjem..”

Jeg lar dem drive på. Har dem ikke noe bedre å bruke tiden på, så får dem bare fantasere om livet mitt. Ingen av dem kommer nærme sannheten. Ingen av dem klarer å se for seg det livet jeg og mannen min lever. Hvis det finnes en sjel i blant dem som er slik som meg, da synes jeg synd på den personen. Som lever i skam med seg selv. Jeg er heldig. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg vil med hvem, og hvordan jeg vil ha det. Det er den mektigste informasjonen noe menneske kan ha om seg selv. Dessverre finnes det så mange stakkarer der ute som ikke tør innrømme sine innerste hemmeligheter. Aldri i livet om man kan være så ærlig mot andre, og i alle fall ikke en selv.

Så mange mennesker lever i søvngjenger modus fra 9-16. Så skynder husmødre seg hjem og stresser med å være den perfekte hustru, oppdrager og renholder. Husfedre (om det i det hele tatt finnes ett slikt ord), la oss heller si familiemannen. Han skynder seg hjem bare for å komme seg hjem, ikke noe stress med å være perfekt for ham. Og når husmødrene har fritid, helt alene uten familiemannen, kommer elskerne inn i bildet. Dette er også om det hadde vært familiemannen sin fritid. Og hva med de single, de enslige? Joda, etter jobb skynder de seg til en kafé eller noe lignende sjekkested og daffer foran tv’en resten av kvelden. Utenom på helgene da det gjelder om man har vært full, dum og kanin. Også finnes selvfølgelig disse typene som går som søvngjengere 24/7 for å unngå å tenke på meningen med deres eksistens. Dop, rus, kaninhopping og sove. Gjenta dag etter dag… Nei, takke meg til at jeg ikke tilhører disse søvngjengerne!

Med all rettferdighet. Jeg kan ikke si at MIN levemåte er den beste her i verden. Det er ikke det jeg mener. Min levemåte er altfor spesiell til at den passer særlig mange i mitt nabolag. Jeg mener at hver enkelt må bli kjent med seg selv slik at man kan velge ut levemåten etter ens egen personlighet. Det å kunne være seg selv i alle aspekter av livet.

Jeg har min drømmemann. Min grunn til å leve ett lykkelig komplett liv. Min grunn til å ville behage ham. Det behager meg å behage ham. La meg fortelle deg om ham. La meg fortelle hva han dekker av mine behov som gjør ham til den rette for akkurat meg.

Jeg trenger hendene hans. De sterke hendene som holder meg oppe når jeg holder på å falle ned. Hendene som løfter mitt hode høyt igjen. Hendene som tørker tårene som triller nedover kinnene mine. Hendene som kan straffe meg, som kan kjærlig berøre meg. Sterke bestemte hender. Og øynene. Øynene som kan se på meg med all verdens kjærlighet i blikket. Som kan se på meg med ett blikk som ikke får meg til å argumentere og adlyder alle hans ønsker. Ett blikk som minner meg om tryggheten jeg har når jeg er med ham. Munnen kan ta all børen av skuldrene mine. Ett kyss og all bekymring er glemt. Ett kyss og jeg smelter. Tid og sted forsvinner og alt som er tilbake er oss. Oss, kjærlighet, hengivenhet og trygghet.

Ikke la dine fordommer gå utover oss. Vi trives i forholdet vårt slik det er. Hvorfor er ikke vår livsstil bra nok for dere? Fordi han straffer meg? Fordi jeg godtar det? Eller kanskje fordi jeg liker det? Vi lar dere få holde privatlivet deres i fred, så da mener jeg at dere kan vise den respekten tilbake. La oss være i fred om dere ikke liver levemåten vi har. Jeg elsker livet mitt. Jeg elsker å krype for ham, elsker å vise at jeg kan oppfylle hans ønsker og drømmer.

Mitt navn er Yrva. Min Herres navn uttaler jeg aldri ut av respekt for den mannen som eier og oppfostrer meg. Jeg, Yrva, har valgt denne levemåten på egenhånd. Ingen har tvunget meg, ingen har gitt meg syke fantasier eller truet meg på livet. Jeg lever det livet som er rett for meg. Jeg lever livet som frivillig slave. Jeg gir av hele meg til mannen jeg elsker høyere enn noe annet her i verden. Mannen som respekterer mine valg og mine grenser.

Det var en lang vei å komme hit med alle fordommene i verden. Jeg har møtt mange personer i min tid som har oppført seg så dårlig mot meg at all min selvtillit og selvfølelse i en lang tid var knust. Tusen takk for all støtte mamma og pappa. Dere gjorde en kjempe jobb med å få meg til å bli selvstendig tidlig ved å ikke ville ha noe med meg å gjøre. Særingen deres. Friken deres. Tusen takk jævla søvngjengere.

Hvem trenger fiender med slike venner? En beskrivende klassisk setning. For hva skal jeg med fiender? Med den familien jeg har, naboene og det snevre gangsynet til mannen på gata? Hvem tør å medgi at de synes min levemåte er spennende? En autoritær mann med pisk i handa, som kommanderer deg ned på kne. Som kommanderer deg til å utfylle dine egne fantasier. Som får deg til å rødme slik en uskikkelig liten pike, med buksene rundt anklene klar til å få ris, ville gjort. Hvem tør innrømme at dette kanskje er noe for dem? Ingen jeg kjenner. Ingen jeg vet om.

Mamma og pappa avskrev meg allerede da jeg var liten. Jeg må ha vært noe sånn som 8 eller 9 år det året de kalte meg en særing, og sa at jeg var unormal. At jeg måtte kureres for sykdommen jeg hadde. Det var det året de fant dagboken min. De jævla folka leste den uten noen form for anger i etterkant. Hadde de bare klart å holde nesa si unna mine saker hadde kanskje alt vært annerledes i dag. De hadde ikke trengt å få noen grundig innføring i mine seksuelle fantasier. Jeg kunne fortsatt vært deres bilde på uskyldigheten selv. I stedet brøt de mitt privatliv, og etterlot meg som et tomt skall. En hel dag foreleste dem for meg om djevelen og hans synder. Om djevelens makt over meg. Da dette ikke skremte meg satte de inn kavaleriet. Psykologer, prester og skolens helsesøster. Alle måtte rådføres. Alle så på meg som ett problem, som ett bevis på djevelens eksistens. En uskyldig pike, ikke engang blitt tenåring, et bevis på djevelens makt.

Da ingen kunne redde meg med verken eksorsisme, tvang eller vennlige samtaler ble de enige om å sende meg bort. Kvitte seg med problemet. Ute av syne, ute av sinn. Jeg fikk med meg en koffert med klær. Alle minneverdige gjenstander ble tatt ifra meg. Ikke vet jeg hvorfor, kanskje de hadde ett håp om at jeg skulle glemme fortiden min. Glemme hvor og hvem jeg kom ifra. De jævlene var vel redd jeg en dag kunne komme hjem for å ta hevn. Som om jeg i senere tid bryr meg nok om dem til det. Jeg er lykkelig nå. Har funnet min plass i livet. Fantasiene mine ble ikke tatt ifra meg. De ble sterkere enn noensinne. Ett mål å jobbe mot, en fremtidsdrøm om full aksept av min personlighet.

Jeg møtte min Herre da jeg var i slutten av tenårene. På den tiden hadde jeg omtrent gitt opp livet. Gitt opp håpet om at livet var mer enn kaninhopping, fyll og søvngjengeri. En morgen jeg våknet, bakfull og med en fremmed ved siden av meg, ble hjernen min tom. Helt tom. Slik som sjelen min ble etter sviket fra mine såkalte foreldre. Årene i fosterhjem, årene med fyll, og årene uten mening tok meg igjen. Hva skulle jeg ta meg til? Jeg som ikke var verdt noe, som var en frik ingen ville ha? I villrede vandret jeg rundt i dagevis etter denne oppvåkningen. Rastløst letende etter en mening med hverdagen, med selve livet.

En kveld dro jeg på fest. Black Night. Metal musikk og sortkledde mennesker fylte lokalet til randen. Uten mål og mening satte jeg straks retningen til baren, hvor jeg bestilte vodka. Kvelden skulle glemmes, slik som så mange kvelder tidligere. Dama bak baren verdiget meg ikke så mye som ett blikk. Fullstendig opptatt med å knise, fnise og flørte med en kjekkas på motsatt ende av baren. Med min sedvanlige flaks var dette fehodet såpass opptatt med flørtingen, slik at drinken veltet når hun skulle sette den ned foran meg. Så klart. Ikke bare var livet ett helvete, jeg skulle ikke få en drink engang!

”Uff da, en uheldig frøken ute på byen i kveld da… Kan jeg hjelpe frøkna med noe?” Med ett frekt svar liggende klar på tungespissen titter jeg surt opp. Hvem i all verden er det som bruker slike ord i dagens samfunn? Må jo bare være en skrulling som har rømt fra lukket avdeling… Men med det samme jeg titter opp setter ordene seg fast. Ett par mørke øyne titter vennlig ned på meg med humor i blikket. Munnen krøller seg i ett smil jeg ikke klarer å si er sarkastisk eller sjarmerende. Ett øyenbryn hever seg en anelse da jeg ikke kommer med ett svar, en humring beviser at han morer seg over situasjonen. Rødmende titter jeg ned, finner ikke igjen det djevelske svaret jeg hadde på lur. En bestemt hånd legger seg forsiktig under haka mi, tvinger blikket mitt til å møte hans… Jeg klarer ikke kjempe imot, jeg faller.
Resten av kvelden er fylt av gode minner, private minner…

Mitt navn er Yrva. Jeg er ingen søvngjenger. Jeg vet hva jeg vil, når jeg vil, hvordan jeg vil ha det og med hvem. Si hva du vil om meg. Døm meg så hardt du klarer. Vær sjokkert, vær redd for galskapen jeg lever i! Eller prøv å være helt ærlig med deg selv. Om du hadde funnet kjærligheten i hvordan jeg lever, hadde du turt å ta skrittet?