Det er på tide å si farvel nå. På tide å trekke pusten dypt ned i lungene. Begrave de siste følelsene jeg har for deg, for oss, og bare hoppe i det. Jeg er flink til å trekke ut vanskelige avgjørelser i evigheter. To av seks år har jeg brukt på å komme hit. Fire år vi hadde det koselig, to år med å fundere frem og tilbake på hva som er best for meg. Jeg tenker ikke på hva som er best for deg. Ikke nå lenger... Jeg er ferdig med det, ferdig med deg. Jeg ønsker ikke å leve livet mitt med hensyn til deg. Nok oss, velkommen meg.

Du har helt rett, uansett hvor sjokkerende det er... Jeg er ei egoistisk drittkjerring som driter i hva du mener. Er langt over streken hvor du og meningene dine betyr noe. Jeg ga alt til deg. All tillit, alle mine hemmeligheter, håp, drømmer, kjærlighet, fremtidsdrømmer... Absolutt alt fikk du... Så dum jeg var som forventet meg det samme tilbake. Idiotisk av meg å tro at en som vil dele livet med meg, vil dele det psykiske ved ett forhold også. Gå og kjøp deg ei hore gammel'n, samma nytte som det du ser etter i ett kvinnfolk.

Bitter? Jeg? Å nei da.. Virker det slik altså?
Som jeg elsker sarkasme. Smaker godt og bittert, og den herlige biklangen jeg kan bruke når jeg prater sarkastisk. Får frysninger nedover ryggen, sarrrrkasssmmee. Mmmm.

Selv om jeg hater å føle meg utnyttet, har du ikke klart å knuse meg. Med all den dritten jeg har levd i opp gjennom årene skal det mye til for å knuse meg. Du er en mark. En liten mark full av dritt som tror at han er slange. Det skulle du ønske hva? Stor, farlig og skummel. Er slik du prøver å unngå diskusjoner, det har jeg skjønt for lenge siden. Sitte der og skule på meg slik at jeg skal holde kjeft. Dessverre så minner du meg ikke om noen av de som har banket driten ut av meg, så du er egentlig ganske komisk der du sitter. Hadde det ikke vært så jævla irriterende skulle jeg lagt meg ned i fosterstilling og gitt meg ende over av uttrykket ditt. Stor, skummel og hold kjeft. Selv om det i virkeligheten er liten, redd og vær så snill ikke press meg. Virkelig hysterisk morsomt.

Må være vanskelig for deg dette. Her forventer du å være sammen med noen som har opplevd så mye jævelskap at hun skal la seg dominere av wannabe adferden din, også bare fnyser hun deg rett opp i trynet. Kanskje det er derfor du har trukket deg unna? At du ikke kunne kontrollere meg slik du ønsket? Så synd for deg da, men gjett hva... Det driter jeg faktisk en lang marsj i! Velkommen meg!

En ting beklager jeg, og det er om jeg lurte deg som et lett bytte. Det kan nok virke slik for mange. Sjenerte småfrøkner er ikke akkurat dem man forventer skal stå opp for seg selv, hva? Forresten er det enda en ting jeg beklager. Det at jeg trodde du var en mann som jeg kunne bli voksen med og stifte en familie sammen med. Herregud jeg er glad for at jeg ikke fullførte svangerskapet med deg. Da hadde jeg vært enda mer knyttet til deg. Hvor lang til skulle jeg brukt på å komme hit jeg er i dag da? Tre år? Fem år? Ti år? Aldri? Nei, takke meg til at jeg brukte hodet og innså hvor forholdet vårt allerede da var på vei.

Du har alltid vært både egoistisk og innesluttet. Krevd å få vite alt om meg, til og med alt om mine nærmeste, og de som en gang har hatt meg nær... Håp, fantasier, drømmer, lengsler, synder, you name it. Men deg selv? Å nei da, du har holdt deg selv som en gåte. Du har lov til å holde ting for deg selv... Jeg har ingen rett til å spørre deg om noe du ikke vil svare på, noen hemmeligheter må man jo ha. Synd det ikke kunne gjelde oss begge, i hodet ditt må jeg ha vært mindre verdt enn deg all along. Du var jævlig overbevisende om at du skulle være bedre enn de typene som har behandlet meg som dritt. På en måte har du klart det. Du har behandlet meg ganske ok fysisk sett (fysisk straff har du holdt deg for god til), hvor andre har mislykka totalt. Du bomma helt på det psykiske, hvor de lulla meg inn i drømmer og psykiske mindgames, kjøre du bare over alt med bulldoser. Drit i hvordan jeg hadde det psykisk, det er jo ikke viktig...

Tenk å vri alt på meg. Jævlig enkelt å legge all skyld på noen andre, tenk å være helt ansvarsfri. Det må være jævlig herlig i motsetning til og tydeligvis være ansvarlig for alt... Ansvarlig for hvordan det ser ut hjemme, ansvarlig for å passe på at vi har nok penger (selv om du kan bruke pengene dine på alt mulig tull du vil ha), passe på at jeg tjener nok i måneden til å møte dine krav, klærne dine skal se bra ut, nista skal smake godt, jeg skal alltid være både tilgjengelig og omgjengelig. Alt rundt deg må alltid være rent, pent, perfekt og flekkfritt. Og hvis du fant så mye som en feil, da måtte du minne meg på hvor godt jeg har det med deg. «Har du det ikke bedre med meg da, enn du har hatt det før? Da er det vel ikke for mye å be om at du kan ta deg av de kravene jeg har?» Du har til og med misbrukt meg psykisk... «Ikke rart at folk har mistet temperamentet med deg tidligere...» «Til tider kunne du trengt juling, synd jeg ser meg for god til å slå kvinnfolk.» Jepp, fantastisk er du.

Kravene du har? Er ikke forhold basert på en god del samarbeid? Å nei du, her er det du som skal bestemme og jeg må bare lystre. Hvis ikke er du ikke sen om å komme og minne meg på hvor heldig jeg er som har deg, og at du kan finne deg noen bedre på 2 minutter. Ikke noe problem for deg om alt skal gå til helvete. Mr. Popular, Herr Fantastisk... Er du så jævla fantastisk kan du jo faktisk finne deg noen andre, og gjør slutt på mine lidelser!

Når jeg møtte deg trodde jeg at jeg hadde funnet drømmemannen min. Ikke bare var du kjekk, snill, oppmerksom, alt det jeg lar meg sjarmere ved menn. Men du var også 32 år gammel, og var fortsatt interessert i meg. Jeg har alltid hatt en ting for eldre menn, ti-tolv år eldre enn meg er akkurat passe. For meg var det ett mirakel at du som var alt jeg hadde drømt om, viste interesse for meg. Jeg ble så blendet, at jeg la ikke merke til alle de negative sidene. Jeg feide dem under teppet, ville ikke se dem, ville ikke innse at du ikke var drømmemannen allikevel... Akkurat på det tidspunktet var jeg kanskje den naive sjenerte småfrøkna du så etter. Knust etter harde livserfaringer, mistet troen på meg selv og alle andre. Lett bytte for alle typer predatorer... Oh no mister, please don't hurt me... Save me! (Patetisk...)
«Du virket så perfekt. Hvordan kunne jeg ta så feil? Er jeg virkelig så naiv? Jeg trodde erfaringene hadde fått meg til å vokse psykisk, tok jeg så feil?»
Jeg har torturert meg med disse spørsmålene om og om igjen, men nå er det slutt! Goodbye love, hello happiness!

Kanskje hele settingen for hvordan jeg møtte deg skulle ha satt av alarmklokka. Det var så bisart det kunne bli. Jeg trodde det var hell i uhell... I dag innser jeg at det kanskje var valget mellom to skjebner, en veldig smertefull (men over på en kveld), og en pen rose hvor man plutselig finner en torn som bare vokser seg større og større (år etter år).

Jeg var forberedt på å tilbringe kvelden alene, slik som jeg hadde gjort en stund. Hver kveld i to måneder hadde jeg sittet på den samme stolen, i den samme baren, med de samme triste folkene. Ikke en gnist av lykke igjen i noen av oss. Totalt kjørt i grøfta av menn som gav løfter dem ikke hadde noen hensikt med å holde. Vi så ut som vrak alle sammen. Gitt opp håpet og drømmen om en familie, og ikke minst mannen som kunne gi oss den opplevelsen. Jeg hadde nettopp blitt dumpet av en ordentlig drittsekk som banket meg både gul og blå.

Utover kvelden begynte en ekkel igle å klamre seg fast til meg med armer og ben. Håret hans så ikke ut til at det var vasket på mange år, ånden hans lukta ikke akkurat roser, og jeg ville ikke ha gjettet hva slags flekker han hadde nedover bukselåret. Ikke akkurat den typen som gjør kvelden noe lysere... Jeg var ikke akkurat snill da jeg avviste ham. Slengte stygge kommentarer i trynet hans, fika til ham da han ikke ville holde seg borte og til slutt spyttet jeg etter ham. Da kom han ikke tilbake. Jeg trodde jeg var kvitt ham. Helt til jeg gikk til toalettet, og en møkkete hånd dro meg inn i en bås og holdt meg for munn. Med så liten plass å kjempe på, og med valget å bruke kjole den kvelden, hadde jeg allerede tapt... Med trusene rundt anklene, gråt jeg bitre tårer mens jeg ropte på hjelp så høyt som det er mulig med lukket munn.

Når jeg trodde slaget var helt tapt, og jeg gjorde meg klar til følelsen av å dø når han trenger seg inn i meg, går døren opp med ett brak. Den kjekkeste mannen jeg har sett holder det ekle krypet i jakkekragen, bærer ham mot døra og slenger ham ut. Jeg klarer ikke la være å sammenligne det med hvordan jeg bruker å knipe tak i uvelkomne småkryp hjemme i stua før jeg kaster dem i do og spyler ned. Nyter å se dem snurre rundt og rundt, før dem til slutt blir borte for godt.

Jepp, du var min prins i skinnende rustning den gangen. Nå i dag, skulle jeg ønske du ikke hadde dukket opp. Jeg ville heller ha blitt voldtatt en kveld, enn alle disse årene med deg.

Med ryggen rak og egoistiske tanker i hodet, åpner jeg døra inn til deg. Du titter ikke opp på meg en gang der du sitter. Blar bare videre i papirene foran deg på arbeidsbordet.

Uten å nøle fortsetter jeg å gå helt frem til deg, setter meg på bordet ved siden av papirene dine. Lar fingrene gli over bunken. I øyekroken ser jeg at du rynker brynene misbilligende. Du hater når jeg roter med papirene dine.
«Finn deg en stol i stedet for, vi er ikke så fattige i dette huset at vi ikke har mer enn en stol tilgjengelig.»
Stemmen din er så lav at jeg må konsentrere meg for å få med meg det du sier. Nå begynner jeg å bli svett i håndflatene, pusten øker og det har dukket opp en enslig sommerfugl i magen. Tør jeg dette her? Tør jeg ta skrittet som gjør meg fri? Fri for alle første gang på flere år enn det jeg kan huske...
Pust inn... Pust ut... Pust inn... Pust ut...

«Se på meg din idiot!» Stemmen min er høy og skjærende, selvtilliten jeg trodde jeg hadde er som blåst bort. «Jeg hater deg!»

Han titter endelig opp på meg. Legger fra seg blyanten, lener seg litt tilbake mens ett flir leker hånlig på leppene hans. Sint hever jeg armen for å fike til ham, men han er rask. Han har alltid vært rask, hatt raske reflekser. Han stopper hånda mi før den treffer målet. Hånden hans holder min i ett fast grep, lar meg ikke rive til meg hånden. Samtidig bøyer han seg mot meg og kysser meg på munnen.
«Jeg elsker deg kjære. Jeg vil du skal gjøre det som er best for deg. Vil du forlate meg, vet du hvor døra er...» Han slipper hånda mi og snur seg tilbake til arbeidet. Like kjølig som vanlig, manipulerer meg til å falle inn i gamle mønstre om å trygle ham om å si at han elsker meg, at han vil gjøre alt for å beholde meg. Jeg innser at dette er alt jeg får av ham, han har sagt sitt. Han vil ikke kjempe for meg, vil ikke eller bryr seg ikke nok. Nå er det neste skrittet opp til meg, som alltid. Vil jeg la meg selv falle tilbake til det samme gamle?

Den enslige sommerfuglen har fått selskap av familie og venner, hjertet dunker nå så hardt slik at jeg ikke kan høre noe annet enn mine egne hjerteslag, jeg fryser og skjelver om hverandre. Hva skal jeg gjøre?
Pust inn... Pust ut...
Det er opp til meg nå.
Pust inn... Pust ut...
Sakte lar jeg meg gi ned av arbeidsbordet, blir stående ett øyeblikk å nøle, før jeg lar hånda gli over skuldrene dine på veien mot døra.

Publisert 18. februar 2011.