Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Her var jeg, bare 19 år gammel, og følte meg som verdens eldste. Problemene hadde en tendens til hope seg opp. Jeg lot vel alle problemer gå inn på meg. Alle verdens problemer var mine problemer. Som alle tenåringsjenter hadde jeg en grunn til å leve, en nydelig gutt som hadde bestemt seg for å leve livet sitt med meg. Andreas, et finere navn kan man ikke finne i noe univers. Pusten min gikk tungt og øynene svømte i tårer. Den vonde knuten i halsen hadde bare blitt verre og verre de siste dagene. Sterkere enn noen gang var drømmen om å flyte inn i kjærlighetens land, fredens land, de dødes land. Bare fly av sted fra denne verdenen og inn i en annen. Jeg og Andreas, aldri skulle vi gå hver vår vei. Tanken på å dø var befriende, men også skremmende. Gjorde det vondt å dø? Andreas sa at det var vondere å leve, jeg visste jo at det var sant. Hver dag opplevde man å bli skuffet, hver dag en ny løgn om bedre tider. Hvis dette var det jeg virkelig ønsket, hvorfor var det så vanskelig å bestemme seg? Det var så mye jeg hadde drømt om som skulle skje før jeg døde. Bryllupet vårt, få barn, reise verden rundt. Kort sagt, jeg ville leve før jeg tok det siste skrittet over til flåten vår. Det var det vi trodde på. Når vi tok vingene fatt og forlot denne jorden, kom vi til en flåte som bare var vår. Ingen andre som kunne si hva som var rett eller galt. Bare vi som tok vare på hverandre og levde på kjærlighet. Så hva holdt meg her? Innerst inne var jeg var redd for å ikke få se Andreas igjen… Tenk om alt bare var vår fantasi? Tenk om det ikke fantes noe? At vi bare forsvant… Jeg la meg ned på senga. Klemte puta mot det tårevåte ansiktet. Prøvde å forestille meg hvordan det ville bli å dø. Jeg ville sove, ville kjenne følelsen av å fly… Den magiske følelsen ingen kan ta fra deg, som ingen kan ødelegge med hatefulle blikk eller ord.

Jeg våknet av en følelse av at noen så på meg. Jeg åpnet øynene og så rett inn i et par mørke øyne. Andreas var her. Jeg smilte og han la seg ved siden av meg. ”Hei pus, jeg har savnet deg.” Stemmen hans virket som smertestillende jeg hadde lengtet etter hele dagen. Plutselig blir alt bedre, den intense smertefølelsen slipper litt taket om sjelen min. I stillhet lå vi der og holdt rundt hverandre. Alt virket så perfekt når vi lå sånn. Under skjorta han hadde på seg kunne jeg kjenne hjertet hans slå mot hånda mi. Tankene mine lekte med drømmen som så ofte dukket opp, han var klar for å dø med meg. Akkurat sånn som vi lå nå, sånn skulle vi trekke vårt siste pust sammen. Når han da vekket sjelen min og tok meg i hånden, ville vi snu oss og betrakte kroppene våre som lå der og holdt rundt hverandre. Så skulle vi rolig snu oss og bare forlate minnene om ett ulykkelig liv. Ved elven skulle vi finne flåten vår, og finne en myk strand som vi kunne legge oss på for å bare nyte hverandre. Vårt eget drømmeland, der vi kunne få hvile i fred.

”Andreas, jeg har bestemt meg, jeg vil…” Andreas så meg rett inn i øynene. ”Er du sikker på det?” Uroen for at meg lyste i øynene hans. Alltid ville han det beste for meg. Hjertet hans slo fortere og jeg kjente at jeg ble helt sikker på at dette var det rette valget. Jeg nikket, mens jeg kjente hjertet slå i halsen. ”Sikrere kan jeg ikke bli Andreas, jeg gleder meg til å dele evigheten min med deg.” Han reiste seg raskt opp og gikk for å finne sovetablettene inne på badet. Når han kom opp igjen, visste jeg at jeg aldri ville angre. Det var på tide å gå videre til dødens land, hånd i hånd med den personen jeg elsket og stolte mest på her i denne grusomme jorden. Han la seg ved siden av meg, tok pillene sine og ga resten til meg. Mens jeg kjente de gli nedover halsen min kjente jeg en indre ro. Nå var det for sent å angre, foran oss lå en ukjent vei men nye opplevelser. Vi lå og holdt rundt hverandre. Følelsen av å bli trøttere og trøttere tok mer og mer overhånd. ”Sov godt jenta mi, ser deg snart. Jeg elsker deg…” Gledestårene rant nedover kinnene mine. Det gjorde ikke vondt. Det var akkurat som å sovne. Det siste jeg kjente var følelsen av å fly, og en ensom tanke for ut av mitt unge sinn: Andreas, jeg elsker deg…

"Kan hun høre meg?!" Fra en dyp søvn hørte jeg moren min skrike hysterisk. "Trine, Trine!!!"
Utslitt lå jeg der, ute av stand til å røre meg. Håpløsheten kom snikende inn og hamret i ørene.
Jeg er fortsatt i live... Jeg lever...
Panikken holder hjertet mitt i ett krampetak. Pusten sitter fast i halsen, øynene svømmer i tårer.
Ingen trenger å fortelle meg det jeg allerede vet. Andreas... Min kjære...