- Kjære jenta mi! Hvordan kan du ha på deg de klærne? Vi skal faktisk til fly plassen! Du kan ikke vise deg blant folk slik! Vi reiser tross alt på 1.klasse!

Cecilie raste mot datteren. Hun var en god advokat og veldig snobb som resten av familien. Annie bare himlet med øynene og ignorerte hele dama. Hun var lei!
– Nå er drosjen her! Kom igjen folkens! Og si ha det til huset, vi kommer nemlig aldri til å se det igjen! Anders smilte tilfreds, for det var ingenting han ville mer enn å flytte fra LA og starte sin eget advokat firma, han var nemlig også advokat. Resten av familien var vel enig med han også, unntatt Annie. Annie var en 16 år gammel jente, en skikkelig guttejente egentlig, som digget skateboarding og byen hun bodde i, LA. Nå skulle de dra fra begge delene.

Det tok ikke lang tid før alle fire hadde satt seg i flyet og LA forsvant under føttene deres. Annie kjente hvordan hun allerede savnet den store byen, vennene sine, skateboard-parkene og det lille huset litt i utkanten av byen. Petter, broren hennes, satt med en geografi bok og ramset opp alle byene og tettstedene rundt Santropez.

Santropez var vel det mest snobbete stedet som fantes på denne jord. Alle jentene hadde blondt hår med hvite bånd, merkeklær og vesker, veldig oversminka og topp karakterer så klart! Også må man ikke glemme hobbyene deres, golf og tennis, hva annet? Guttene var vel nesten like som jentene, bare å ta vekk sminken og vesker. Annie så over seg selv, saggebukse, joggegenser, sort slitt hår og et kjede rundt halsen hvor det stod ”Peace”. Ville hun noen gang klare å passe inn i Santropez?

Flyet landet med ett dunk i bakken. Drosjen stod og ventet på dem utenfor flyplassen og all bagasjen var allerede på plass i bagasje rommet. Det var en uke igjen av sommerferien før skolen skulle begynne. Petter, som var foreldrenes ”gullunge” satt fremdeles og leste fra geografi boka. Annie var nær på å sprekke, eller rettere sagt hun sprakk:
– Kan du holde kjeft! At det går an å være så nerd!! Vi er slitne, vi orker ikke høre mer om de greiene der!!
– Annie! Hva er det du sier til broren din? Be om unnskyldning! Cecilie mente det alltid seriøst når hun kom med disse anklagene, hun likte ikke sånn ”språkbruk” som hun kalte det.
– Beklager Petter. Det jeg mente å si var: Kan du være så snill å være litt stille, vi er så slitne etter turen skjønner du. Petter nikket og smilte, Annie satt opp et falskt smil tilbake. Bare for å vise at hun var drit lei av han.

– Se! Der er huset! Anders smilte stolt som om det var han som hadde bygget det, mens resten av familien klarte ikke å gjøre annet enn å måpe. Et stort hvitmalt murbygg med minst tre etasjer og basseng foran stod foran dem. Rundt eiendommen var det høyt gjerde og hagen var prydet med blomster og grønt gress.
- Å Anders! Det er perfekt! sa Cecilie henrykt og ga han et smellkyss på kinnet.
– Alt er ordnet innvendig også! Alle møblene er satt på plass så det eneste som mangler er familien, men vi er her nå så alt er perfekt! Anders smilte fra øre til øre.

Annie vurderte huset, det var kjempe stort. Og hagen kunne ikke måles med noe annet. Det gikk jo an å bo der, men det lille huset i LA så mye koseligere ut og det lå mye finere til… Nei ingenting slo LA!

Annie brukte uka på å se seg om i ”byen”. Det var masse kjøpesentre og sånn, men alle var rådyre og alle klærne var ett eller annet dyrt merke. Hvertfall ikke noe saggebukser eller joggegensere. Og hvertfall ingen skate-parker. Faktisk ikke en eneste rampe! Annie hadde tatt med seg skateboardet til byen, men hun kunne visst ikke gjøre annet enn å kjøre bortover på det. Hun hadde ikke noen store forhåpninger for skolen, men håpet at det ville bli bedre enn dette!

Første skoledag var ikke akkurat noe suksess. Jentene i klassen trengte bare å se på henne og vips så var hun ute av den ”populære” gjengen. Guttene fikk nærmest sjokk når de så utseende hennes, som om hun var et romvesen eller noe. Læreren hadde så klart heller ikke likt henne. Etter timen hadde hun forklart strengt hvordan hun ville ha sine timer og hvordan ting skulle skje prikkfritt! Hun fikk det til å høres ut som om hun var et virus i hennes perfekte klasse!

Vel hjemme igjen fikk hun høre Petter som fortalte om den nydelige skolen, alle de kule folkene der og hvordan læreren hadde sagt at han var en smart gutt, og om hvordan foreldrene likte seg så godt på de nye jobblokalene.
– Hvordan var din dag da Annie? spurte Cecilie og smilte søtt til datteren.
– Ikke noe å prate om! svarte Annie fort.
– Nei vel, men jeg har meldt deg på både tennis og golf kurs! De starter neste uke. Du kommer til å bli en mester med den læreren jeg fant til deg, ung, kjekk og profesjonell! – Hva?! Annie satt fisken hun nettopp hadde tatt en bit av i halsen og hostet ustoppelig.
– Ja, jeg vet du har talent, du må bare oppdage det! Cecilie smilte fremdeles.

– Jeg beklager for å måtte skuffe deg mamma, men jeg har faktisk ikke noe interesse for verken golf eller tennis. Så jeg sier nei takk til tilbudet ditt.
– Annie! Hør på moren din nå! Hun har slitt for å få tak i dette kurset til deg, det minste du kan gjøre er jo å ta imot!

Dette var en typisk situasjon. Hele familien imot Annie. Hun kjente hvordan sinnet steg, hun prøvde å holde det tilbake så godt hun kunne.
– Golf og tennis er kjempemoro Annie! Du vil like det! Det kan jeg garantere. Petter smilte det sleske smilet sitt til søsteren.
– Jeg vil ikke har jeg sakt!
– Å jeg tror jeg får hodepine av alt dette! Jeg må gå å legge meg litt. Cecilie reiste seg og forsvant opp på rommet sitt.
– Se hva du gjorde nå Annie! Du vet hvor følsom moren din er for sånt! Anders så strengt og skuffet på datteren. – Hun burde kjenne meg godt nok til å vite at jeg ikke ville ta imot de greiene der!
– At du har samvittighet til å si noe sånt! Moren din elsker deg! Hun vil bare det beste for deg.
– Det er greit det, men hun burde spørre meg først! Jeg er drita lei av at dere prøver å styre livet mitt!! Annie reiste seg så brått fra bordet at stolen smalt i bakken før hun forsvant ut døra med skateboardet under armen.

Når hun ble sinna eller lei seg tok hun alltid en tur med skateboardet til en rampe hun kunne få ut frustrasjonen på, men her var det ingen rampe så det ble heller til at hun bare kjørte rundt i byen. Den kalde kveldslufta kilte hennes bare armer. Hun hadde ikke tatt på seg en jakke før hun hadde gått ut og det fikk hun svi for nå, men hun ignorerte det. Det var så stille, som om det ikke fantes andre enn henne på jorden. Det var ganske befriende å rulle nedover veien med lukkede øyne og håret som flagret i vinden. Det minnet henne om LA.

Hun listet seg stille inn i huset, ville ikke at noen skulle høre at hun kom hjem. Hun så Petter og Anders som satt og så på TV i stua, men ingen tegn til moren noe sted. Hun listet seg opp trappen til rommet sitt som var i annen etasje, rett ved siden av rommet til Petter. Hun hadde (så klart) fått det minste rommet.

Hun slo på dataen sin og gikk inn på mailen. Der var det en mail fra vennene hennes. Det stod: - Hei Annie! Hvordan går det med deg? Vi har det toppers her! Siden været er så fint er det masse å finne på! Flott skate vær! Har du fått deg noen nye venner da? Må ikke glemme oss da! Er det mange bra skate steder der da? Er vel nesten det viktigste for deg. Vi vil du skal vite at vi savner deg veldig! Er ikke det samme uten deg her. Klem fra ”gjengen”! Annie svarte kort, hun ville ikke at de skulle tro hun led noen nød. Sannheten var mye verre, hun kjente hvor ensom hun faktisk var.

Etter to uker hadde ikke mye forandret seg. Hun hadde bare blitt mer desperat. Familien støttet henne akkurat ikke og karakterene gikk kraftig nedover. Hun hadde fått utalige brev med hjem fra lærere og rektor. For ikke å snakke om rådgiver og sosial lærer.

Noen dager senere var det nydelig vær og Annie bestemte seg for å ta en tur med brettet. Hun hadde ikke vist seg for noen på skolen om dagen med brettet, hun ville slippe unødvendige pinligheter. Ikke det at hun var flau for å like skateboarding, men det passet ikke inn her. Og det visste hun, kanskje hun skulle starte på tennis? Hvor ille kunne det være?

Alle disse tankene gjorde at hun helt glemte hvor hun var og hva hun gjorde, mens brettet gikk fortere og fortere nedover gaten. I ett sekund stod tiden stille, Annie rakk akkurat å se opp og legge merke til gutten som stod foran henne. Hun rakk ikke å se hvem det var, men han så ikke henne som kom i full fart nedover veien. Før noen rakk å blunke, lå de begge så lange de var på veien.

Annie kom seg på beina og gikk bort til gutten som hadde satt seg opp, og han studerte nå kroppen på leting etter synlige skader.
– Gikk det bra eller? Sorry, jeg så meg ikke for! Jeg… Hun stoppet opp, det var Kristian. Den mest berømte gutten på skolen.

Han så opp på henne. – Så det var deg ja, burde vel tenkt meg det! Hva skal jeg si til golflæreren min nå?
– Jeg beklager…
- Hva var det du egentlig kjørte meg ned med? Kunne ikke vært sykkel. – Nei, jeg sto på skateboard, også så jeg meg ikke helt for.
– Skateboard? Han så uforstående på henne.
– Ja, skateboard. Du vet et brett med fire hjul… Like uforstående. Annie tok opp brettet og viste han det.

Han tok det fra henne og studerte det.
– Står du på dette altså?
– Ja… Og hopper og sånt, men det finnes jo ingen ramper å hoppe på her. Så jeg får ikke trent noe eller no, ganske kjipt egentlig.
– Kan jeg prøve? Annie gjorde store øyne. Brydde han seg om skateboarding?
– Så klart! Han reiste seg opp og stelte seg på brettet. Litt skjelven i starten, men det ga seg fort.
– Wow! Dette er jo moro!
– Mener du det? Trodde jeg var den eneste som likte det rundt her.
– Også hopper du altså?
– Ja, jeg skulle gjerne vist deg, men det er ingenting å hoppe på her.
– Hva trenger du da?
- Hva mener du med det?
– Jeg kan sikkert skaffe deg det, dette var jo moro! Jeg vil gjerne prøve ordentlig selv! Annie forklarte raskt hvordan en rampe så ut og han nikket ivrig, mens hun fortalte.
– Vel jeg skal se hva jeg kan få ordnet! Jeg sier ifra når jeg har klart det.
– Flott! Annie smilte fra øre til øre, selv om han ikke likte det ville det hvertfall bli en rampe hun kunne trene på.

Neste dag kom Kristian bort til henne og fortalte hvor han hadde fått sin rike far til å bygge rampen. Så klart hadde ikke faren til Kristian bygget den selv, han hadde fått noen ”arbeidere” til å gjøre det. Annie hadde bare smilt og takket, de avtalte ett tidspunkt de skulle møtes på. De andre spurte så klart ut Kristian hvorfor han pratet med nerden. Og de ble fort nysgjerrige på dette brettet man hoppet med. De ville også se, så de skulle også møte opp på tidspunktet som var avtalt.

Annie møtte opp før alle de andre, nesten en time før. Bare for å øve seg litt. Det gikk kjempe bra, dette var jo det hun kunne best. Rampen var av beste kvalitet og var perfekt for nybegynnere, som Kristian. Annie merket nesten ikke at de andre fra skolen kom. De så hvordan hun hoppet med brettet og de så faktisk interesserte ut. Kristian kom fram og spurte om han kunne prøve.
– Så klart! svarte Annie og ga han brettet. Han slet i starten, men med litt gode råd fra Annie gikk det bedre etter hvert. Når han til slutt stoppet så han over folkene som stod å så på.
– Dette er drit kult! sa han og plutselig ville alle prøve.

Det tok ikke lang tid før alle på skolen hadde fått seg skateboard og det var laget en hel park bare med skateboarding. Ingen av foreldrene til noen av barna var vel fornøyde, men Annie ga blaffen. Endelig kunne hun gjøre det hun var flinkest til. Hun hadde endelig fått flere venner og de godtok henne og hun godtok vel dem også, de var faktisk hyggelige bare man fikk sjansen til å bli kjent med dem.

Kanskje skateboarding bare var noe som var ”inn” akkurat nå, men parken ville forbli der uansett og det var det som betydde noe. Annie holdt fremdeles kontakten med de gamle vennene. Hun ventet vel aldri at foreldrene skulle godta henne slik hun var, men det var hvertfall blitt bedre nå som karakterene også gikk opp. Kanskje ikke litt forandringer gjorde noe likevel? Men fremdeles lengtet hun etter de gamle vennene og den gamle byen LA. Som hun aldri ville glemme!