- Hva skjedde egentlig? undrer Amber Collins seg. Hun sitter på ett trangt venteværelse hos dyrlegen. Hun venter på å få konklusjonen av skaden hun har påført sin kjære hest. Selv har hun hånden i fatle, beinet i gips, bind rundt magen og flere plastrer i ansiktet. Det før så lange og blonde håret var blitt kortklipt siden legene måtte klippe det vekk når de skulle finne ut om det var noen hodeskader.

Til tross for legenes ord gikk hun til dyrlegen for å finne ut hvordan det gikk med Bombastic. Hun er liv redd for sin kjære hest, den skapningen hun elsker mest her på denne jord.

Plutselig braser moren, faren og storesøsteren inn. Alle omfavner Amber før de begynner å prate i munnen på hverandre. Moren, Mrs. Collins, sjekker skadene siden hun er lege selv. Faren, Mr. Collins, kjefter fordi hun red ut uten å ha mobiltelefon på seg.

Mens storesøsteren, Kamilla, spør hva som egentlig skjedde og hvordan det går med Bombastic, hesten hun selv er ganske glad i. Amber overser faren og moren, men ser søsteren rett inn i øynene.
- Dyrlegen sier at han overlever, men han kommer til å ha varig men. Amber tar en pause, hun kjenner tårene komme opp igjen.
– Ja vel, hva skjedde da? Kamilla er utålmodig tross alt det var jo hun som overtalte moren og faren til å kjøpe Bombastic til Amber.
– Vel, jeg bestemte meg for å ta en liten vinter tur siden han ikke skulle ha blitt ridd på en stund. Når vi var på grusveien ble han plutselig veldig stiv og jeg skjente at musklene hans spente seg under meg. Så stoppet han bare uten videre og ørene gikk usikkert fram og tilbake. Så plutselig føk en rakett opp i lufta som om det var nyttårsaften!

Bombastic galopperte av sted i full galopp. Jeg hadde ingen sjanse til å få kontroll, han hadde fått bittet mellom tennene og beina var for godt i gang med å løpe. Jeg ble bare sittende på å prøvde å snakke beroligende til han, han holdt på å stoppe da nok en rakett gikk opp og skremte han nok en gang. Så bestemte jeg meg for å styre han rundt så vi hvertfall galopperte hjem over. Jeg fikk snudd han siden han selv ville løpe unna de ”farlige” rakettene som suste opp rundt oss. Han galopperte hjem over, men det jeg ikke tenkte på var jo trafikken som av og til gikk over gang feltet litt lenger borte. Når jeg kom på det dro jeg alt jeg kunne i tøylene, men det hjalp ikke det spor.

Så rett foran oss så jeg bilene som krysset grusveien. Da Bombastic fikk se bilene kom han til fornuft, men dessverre litt for sent. Han steilet høyt opp og snurret rundt. Han steilet så høyt at han falt bakover og falt på asfalten. Jeg kom meg akkurat av, men ble klemt mellom ryggen til Bombastic og veien. Jeg fikk krunglet meg vekk fra veien, men Bombastic hadde problemer med å reise seg og ble påkjørt… Damen som kjørte bilen ringte sykebil og dyrlegene. Når de kom så jeg bare at de fikk Bombastic inn i en transport og kjørt han vekk. Amber hikstet og tårene silte nedover kinnet.

– Å! Det hørtes ikke noe bra ut! Stakkars deg og stakkars Bombastic. Håper det går bra med han, men bra du er like hel hvertfall. Kamilla prøvde seg på et skjevt smil som dessverre ikke fikk Amber i noe bedre humør. Ikke nok med at hun hadde ødelagt selveste juleaften, men hun hadde også påført Bombastic varige skader.
– Jenta mi! Det var jo ikke din skyld. Ikke se så lei deg ut, det kunne gått verre. Moren ga datteren en klem, men det hjalp ikke noe for Amber. Den 14 år gamle jenta kunne ikke vært mer lei seg, hun elsket Bombastic over alt i denne verden. Hun hadde vært med han i tykt og tynt og dette var desidert den verste tingen de hadde opplevd sammen.
- Hvorfor dro jeg ut på julaften, jeg burde ha vist at noen ville sende opp raketter! tenkte Amber med seg selv, men før hun fikk tenkt mer kom en dame med hvit frakk ut fra operasjonsdøra. Amber prøvde å reise seg opp fra stolen.

– Hvordan går det med Bombastic? brast det ut fra henne.
– Han lever, og han har ikke for alvorlige skader. Han må ligge over her i natt, men i morgen kan dere hente han. Han må hvile i en måned cirka. Og da kan han bare skritte turer i cirka to måneder, men alt dette får dere på ett skriv dere får med dere. Nå er det best at han får hvile. Han har fått en romslig boks i stallen vår. Kom i fem tiden i morgen dere. Damen smilte og ga dem ett skriv om hvordan de skulle drive nå det neste året.
– Kan jeg hilse på ham? Amber lukket øynene og håpet på ett ja.
– Så klart, men jeg tror det er best at bare du kommer så ikke han blir stresset. Han er ikke i narkose, så han får med seg alt som skjer rundt seg. Amber ble med dyrlegen inn i døren og lot resten av familien stå utenfor å vente.

De gikk gjennom en lang gang før de kom til en dør som gikk ut av bygningen. Så gikk de til et stort skur som kunne se ut som en garasje. Inn der var det cirka sju bokser og i den helt innerste hørte Amber en hest puste tungt. De kom bort til boksen og Amber tittet over kanten. Der lå hennes kjære Bombastic. Han løftet hodet så vidt da han så noen i åpningen og når han så Amber prøvde han av alle krefter å reise seg.
– Nei, nei! Bombastic gutten min ikke reis deg. Jeg kommer inn til deg, bare bli liggende! Amber åpnet slåen og dyttet døra til siden, før hun listet seg inn til hesten som la hodet trett ned i halmen igjen. Amber satt seg ved siden av hodet hans og klødde på den hvite stjernen i panna. Han pustet tungt med lukkede øyne.

– Å gutten min! Jeg beklager så mye! Det var ikke meningen at det skulle gå sånn… Vet du hva? De sier at du kommer til å bli helt fin igjen. Du må bare ta det med ro ett år! Det sier så klart imot OL i sprang, men det gjør ingenting. Det kan vi ta igjen en annet år vet du! Amber gråt ned i pelsen til den store sprang hesten hennes. Det var sant, de hadde meldt seg på OL i år og de hadde trent i fire år for å ha kommet så langt. Nå kunne de bare drømme om det igjen. Amber lot tårene trille nedover kinnet, hun ble hos hesten helt til dyrlegen sa at familien ventet og at hun burde komme. Amber ga hesten en siste klem før hun reiste seg og gikk sakte ut av båsen for ikke å vekke hesten.
– Sov godt kjære Bombastic, ikke vær redd jeg kommer å henter deg i morgen.

Neste morgen våknet Amber gry tidlig. Hun fikk ikke sove lenger. Hun reiste seg opp av senga og så over rommet sitt en gang. Alle heste plakatene fra Wendy og Pennyklubben dekte alle veggene til og med taket. Alle unntatt en vegg. På den veggen var det bilder av Bombastic og henne. Når de hoppet, når de rei på tur, når de rei dressur, når Bombe var ute i lufte gården. Rett og slett mange bilder av en hest Amber elsker mer enn noe annet. Den hvite tapeten syntes ikke mer og det var Amber så å si glad for.

Hun fikk reist seg opp fra senga og tuslet inn på badet. Skiftet og vasket seg før hun gikk ned trappa og inn på kjøkkenet hvor hun laget seg et enkelt smørbrød som hun spiste i en fei. Hun skrev en lapp til foreldrene: Hei! Jeg drar ned til klinikken for å passe på Bombastic. Kom og hent oss med hengeren i ca 17 tida. Jeg har spist! Klem Amber:)

Hun hang den på kjøleskapet før hun kledde på seg varme klær, det var ganske kaldt ute nå. Det var første juledag og det hadde vært den verste julen noen sinne. Hun løp nedover veien og bortover stien som førte til klinikken hun gikk sakte inn i skuret. Og til hennes store overraskelse stod Bombastic midt i gangen og tygde på noe høy som lå i en krok.
– Bombastic? Amber gikk bort til han og ga han en stor klem. – Hvordan kom du deg ut hit? Amber lukket døra etter seg før hun gikk bort til boksdøra. Som hun trodde, den var slått opp.
– Bombastic da! Du burde ikke ha gjort det! Akkurat da kom dyrlege damen inn.
– Hva har skjedd her? utbrøt hun idet hun kom inn i stallen.
- Bombastic er kjent for å bryte seg ut hvis han ikke er vant til stedet eller ikke føler seg komfortabel. Amber så bort på hesten som søvnig tygde i seg nok en munn full med høy. Dyrlegen lo litt før hun forsatte – Nei da så. Ser hvertfall ut som han føler seg bedre nå! Hun smilte til både Amber og Bombastic før hun skrev noe på notatbrettet sitt.
– Vi må kanskje betale for skadene han gjorde på båsen…? sa Amber og tittet litt irritert bort på den ødelagte slåen.
– Nei det går helt fint, vi har mange ekstra og det var jo ikke deres skyld. Damen gikk bort til Bombastic og klappet han på nakken. Han tok opp hodet og så dovent bort på henne.
– Vel jeg har andre kunder, men bare bli her du til dine foreldre kommer å henter han. Hun ga Bombastic en siste klaps på skulderen og gikk ut den store stall døra.
– Så Bombastic, kom så står vi heller i boksen din. Amber tok tak i grima han hadde fått her og leide han inn i båsen. Hun satt seg ned på den myke halmen og så opp på hesten sin. Han gomset i seg enda en munn full høy, før han tok hodet sitt ned og gned hodet sitt inntil hennes.

Det viktige er at du er i orden Bombastic! Ikke at vi ikke får deltatt i OL at jeg ikke har skjønt det før. Du er det som betyr noe! Fra nå av skal vi glemme OL og heller bare kose oss. Det tenker jeg du vil like…