Retten er satt, Saddam som har drept mange millioner mennesker skal selv bøte med livet. Det vil altså si at samfunnet skal ta slutt på livet hans, eller henrette han, som det så pent kalles.

Så hvis vi går gjennom dette vil det si at samfunnet skal drepe, beklager – henrette, Saddam siden han er en morder. Hm... Men hvis han skal bli drept er ikke de som dreper han da også mordere? Så da må jo noen drepe de som henrettet Saddam... Og da må igjen noen drepe de som drepte de som drepte Saddam. Bare jeg som ser ironi i dette?

Men da sier samfunnet, jammen vi er ikke mordere vi bare rydder opp i de menneskene som ikke vet hvordan man skal oppføre seg ovenfor medmennesker. Så de menneskene de ”rydder” opp i, er ikke de medmennesker altså? Nei for siden de har drept noen er de psykisk syke, kan samfunnet finne på å si. Så altså skal alle med psykiske lidelser henrettes? Hvorfor ikke bare låse alle inne på et rom så de dreper hverandre? Samfunnet sier jo hele tiden at vi skal ta imot de uføre og psykiske med åpne armer så de også kan få et godt liv som er verdt å leve. Da er det vanskelig å dra alle psykiske under en kam.

Jeg mener at ingen, absolutt ingen, har rett til å ta en annens liv! Uansett hva som står bak det, har man ikke rett til å ta et annet menneskeliv, et medmenneskets liv. Man kan ikke si: - Jo! Siden han har drept noen har jeg rett til å drepe han, selv om han ikke hadde rett til å drepe ”in the first place” har jeg nå rett til å drepe siden han har brutt den regelen. – Det er nesten som de venter på en mulighet til å ta et annet menneskets liv. De trenger bare litt grunnlag for det først så er det jo helt greit.

Sykt kaller jeg det...

Dessuten kan man jo også diskutere hvor sterk straffen egentlig er, og for hvem den er sterk for! Hvis man kunne velge mellom døden eller livsvarig løp i fengsel velger man døden, for det er ingen fremtid i å sitte i fengsel. Også må man rette blikket mer mot personene rundt den henrettede. Familie og venner. De må sitte tilbake og se på at samfunnet tar livet til en person de er glad i, uten at de har makt til å gjøre noe som helst for å hjelpe. For tro det eller ei, denne personen kan ha hatt en helt normalt liv før. Og hva om den henrettede er uskyldig? Hva om myndighetene har gjort en feil og en person blir dømt uskyldig? Hvordan skal for eksempel familien klare å reise seg igjen etter å ha sett hva samfunnet har gjort med deres uskyldige medlem?

Altså disse utrykkene vi bruker. Drap – Henrettelse. Hva er forskjellen? Drap, da har noen drept noen. Det kan være uaktsomt drap eller kaldblodig drap. Så har vi henrettelse, da dreper man også noen. Man dreper dem siden de har drept noen andre eller gjort andre alvorlige straffbare handlinger. Uansett hvordan man prøver å vri og vrenge på det er det faktisk drap begge deler. For i begge utrykkene tar man et medmenneskets liv. Kanskje på forskjellig grunnlag, men med lik konklusjon, enda et menneske borte, enda flere etterlatte.

Dere må ikke misforstå meg, jeg mener ikke at drapsdømte skal slippe lett unna med det. De fortjener ingen medfølelse fra noen på noen måte, men å ta fra dem livet er ikke noe ille straff. Det er å la dem slippe billig unna, de slipper unna samvittigheten og ettertanken. De slipper unna det meste egentlig. Hvis de måtte sittet i fengsel på livstid kunne de vært billig arbeidskraft for staten. Dessuten, hvis myndighetene hadde gjort en feil i etterforskningen og den dømte var uskyldig kunne personen bli sluppet fri med en dyp beklagelse fra samfunnet og da hvertfall prøvd å leve livet videre.

Så det jeg prøver å si er vel at å ha dødsstraff ikke hjelper noen. Man går bare inn i den onde sirkelen av dødsfall som aldri tar ende før noen tar til vettet og lar være å drepe, ja riktig, jeg kalte henrettelse å drepe, for det er nettopp det, det er. Det er kaldblodig mord!

*Why do we kill people, to show people, that killing people is wrong?*