- Vil du, John Andersen, ta Merete Gustavsen til din hustru og med det love og elske å ære henne til døden skiller dere ad?
- Ja, det lover jeg.
- Så, vil du, Merete Gustavsen, ta John Andersen til din ektemann og med det love og elske å ære han til døden skiller dere ad?
- Ja, det lover jeg.
- Med det erklærer jeg dere som mann og hustur, - du kan kysse bruden.

Vi er i et bryllup. Midt under vielsen. Nå blir to sjeler satt sammen og er herved sett på som familie. De lover og elske å ære hverandre til døden skiller dem. Det vil si at du er stuck med denne personen resten av livet ditt – hvis du vil holde løftet så klart. Jeg ser på det som et veldig risikabelt løfte å gi, kan man egentlig holde det?
Den lille setningen ”Ja, det lover jeg” har så utrolig mye mer i seg enn noen ord. De representerer det nye kapittelet av livets bok. Det kapittelet som ikke skal ende før døden banker på døra.
Jeg føler at mange ikke tar disse ordene så seriøst som de kanskje burde. Det er gjort undersøkelser som viser at over 50% av de som gifter seg i nyere tid skiller seg etter ikke så alt for mange år. Det er et utrolig høyt tall i forhold til bare noen få år tilbake i tid. Jeg tror at før i tiden så man på ekteskap som noe mye mer hellig enn vi gjør idag, å skille seg var ikke noe så åpenbart alternativ som det er idag.
Men hva er grunnen til dette? Hvorfor holder ikke ekteskap lengre? Tar kjærligheten slutt? Var personen ikke den eneste for deg likevel?
Kan egentlig et forhold holde?

- Det er så deilig å tenke på at du endelig er min og som jeg gleder meg til å flytte til byen med deg.
- Flytte til byen?
- Ja... Til jobben min vel...?
- Hva?! Jobben din i byen? Hvilken jobb i byen?
- Dette har jeg da fortalt deg kjære.
- Det har du så aldeles ikke! Jeg eier jo dette huset, det er her jeg vokste opp! Aldri i livet om jeg flytter herfra!
- Kjære deg vennen min, hva skal vi leve av da? Du har ingen fast inntekt og vi taper mer enn jeg tjener hvis jeg skal pendle frem og tilbake.
- Ja, men...
- Hør her, vi kan se om vi klarer å ha dette som sommerhus! Hvis vi ikke får det for stramt økonomisk kan vi klare det!
- Ja... Det er vel en løsning...

Jeg tror krangler ofte er et av hovedmomentene i et ekteskap. Når man lever så tett oppå hverandre er det ikke mulig å unngå konflikter her og der. De typiske hverdagskranglene kan kanskje være underkilden til et break-up i senere tid.
Man irriterer seg for små ting over den andre personen. Den ene vil lese den andre vil sove, hvem skal på badet først, hvem skal lage middag, hvem skal gjøre husarbeidet idag? Og sånn forsetter det til det uendelige, da er det ikke rart at man blir litt små amper. Noen holder dette inne i seg i stedet for å være åpen med partneren. Da går man rundt som en tikkende bombe, hver minste lille små ting som skjer kan resultere i en heftig krangel som igjen kan i verste fall føre til et brudd.

- Hmm... Jeg skjønner ikke dette.
- Hva ert det du ikke skjønner kjære?
- Jeg sluttet med pillen for to og en halv måned siden, men er likevel ikke blitt gravid...
- Hva!? Har du sluttet på pillen?
- Ja... Så klart!
- Uten å si ifra til meg?
- Vi er jo gift nå, da trenger jeg jo ikke dem. Så på det som en selvfølge jeg.
- Jeg vil ikke ha barn, det har jeg fortalt deg!
- Så klart du vil ha barn, alle vil jo ha barn! Det er med i sirkelen, man finner den man elsker – man gifter seg – man får barn!
- Jeg driter langt i den sirkelen din, jeg er ikke klar for noe barn! Vi har ikke engang økonomisk sikkerhet til det.
- Alt handler ikke om penger.
- Nei, men du vil vel at barnet skal få mat?
- Det får det jo så klart uansett! Mine foreldre forventer barnebarn, det må du da forstå!
- Kan godt være, men hjelper ikke på at jeg ikke vil ha barn.
- Slapp av nå.

Ja greit, du har funnet den du elsker og dere har giftet dere som det forelskede paret dere er og hele livet virker fantastisk. Blå skyfri himmel med stor varm sol, grønne enger fullt av markblomster, osv. Så kommer små konfliktene. I dette tilfelle ville ikke den ene ha barn, mens den andre følte at det var meningen med livet – for dem er nå himmelen ikke så skyfri lengre og blomstene har begynt å visne.