|
- Pappa! Dytt høyere, høyere pappa!
Maggie ler hysterisk idet den krampe liknende dragsuget tar plass i magen
hennes når husken bringer henne enda lenger opp i lufta.
– Jeg kan nesten ta på skyene pappa! Jeg kan fange dem!
– Nei hold deg fast jenta mi. Du må ikke falle av.
– Hvis jeg hadde falt av, hadde du tatt meg imot da pappa?
– Så klart jenta mi, så klart. Maggie smiler fra øre
til øre, selv når faren forsiktig holder igjen husken så
den saktner farten og til slutt står helt stille. Faren løfter
henne opp og setter henne trygt ned på bakken.
- Om ikke så alt for lenge kan du huske på egenhånd!
Du begynner å bli så stor. Jenta ser opp på faren med
de glitrende øynene sine;
– Tror du virkelig det pappa? Til og med å få like stor
fart som jeg får når du dytter?
Faren smiler varmt til den vesle jenta;
- Ja, det tror jeg så absolutt!
– Men jeg vil likevel at du skal dytte meg pappa, det er så
mye morsommere! For ingen er så flink til å dytte som deg!
– Det skal jeg forsette med så lenge jeg har mulighet til
det vennen. Og uansett… Så vil jeg alltid være med deg.
Når du får så stor fart at du nesten kan fange skyene
høyt der oppe.
Det
er snart 7 år siden nå. Jeg har blitt stor, jeg har faktisk
blitt 14 år gammel. Jeg er en 14 år gammel jente som gjør
lekser på sykehuset, spiser på sykehuset, bor nærmest
på sykehuset. Det er 6 år siden ulykken. Den som gjorde at
faren min endte i koma. Legene sier han kan våkne når som
helst, men at vi ikke må ha for høye forventninger.
De første dagene var jeg og mamma her hele tiden, satt å
holdt han i hånda og bare ventet på at hvert sekund kom han
til å åpne øynene. Så gikk det sakte opp for
oss, han kom ikke til å våkne. Hvertfall ikke ennå.
Mamma har hatt masse problemer siden det, med jobben og det hele. Det
går veldig hardt inn på henne, – så jeg har tatt
over en del av ansvaret, jeg er her nesten hver dag.
– Maggie? Kjære vene deg, det er da alt for sent å være
her nå. Du må komme deg hjem nå. Legen står i
døra og ser på oss, jeg lurer på hva han ser egentlig.
En fortapt jentunge som sitter ved siden av sin døde far eller
en fortapt jentunge som sitter ved siden av sin levende far. Personlig
føler jeg at han hører alt jeg sier, men jeg vet ikke. –
Ja jeg kommer nå.
– Blir du hentet?
– Ja mamma skulle komme og hente meg.
– Så bra, da får du vente ute og se etter henne da.
Jeg nikker,
kysser pappa på kinnet før jeg går ut.
Men
ingen mor kommer, dette er ikke noe sjokk hun har hatt problemer i det
siste. Heldigvis er det ikke langt å gå. Hjemme finner jeg
mamma sovende i stolen med et glass vin i hånda, på bordet
står det flere tomme glass. Forsiktig fjerner jeg glassene og legger
et teppe over henne. Før jeg selv kommer meg til sengs.
Nå
er det 10 år siden ulykken. Mamma er kommet på rehabilitering
for alkoholikere. Jeg er 18 nå. Voksen, sier de, - men jeg føler
meg ikke så voksen. For første gang i mitt liv har legene
ringt meg, de vil ha et møte med meg. Kanskje det er noe nytt om
pappa… Jeg er der fremdeles nesten hver dag, men han har ennå
ikke gitt livstegn fra seg. I 10 år har han ligget der. Jeg håper
han drømmer noe fint no og jeg håper han hører meg,
så han vet at jeg ikke har glemt eller forlatt han. Jeg håper
han har det bra. Men får jeg noen gang vite om det er tilfelle?
Legen
er dødsalvorlig når jeg kommer inn.
– Gratulerer med dagen som var Maggie, bare å sette seg. Jeg
nikker høflig til svar og setter meg,
- Vel, dette er en veldig viktig dag for oss Maggie. Du er 18 og det vil
si at du nå tar over ansvaret for din far, på grunn av din
mors tilstand.
– Ja, jeg vet det.
- Bra. Han stopper opp, kremter og ser opp på meg igjen. Jeg kunne
se at han hadde mer på hjertet enn som så.
– Det har seg slik Maggie at vi egentlig revurderer tilstanden til
din far. Han har ligget sånn nå i, 11 år?
– 10, 10 år. svarer Maggie fort.
– Ja, riktig, 10 år. Og jeg vet at dette er hardt og vanskelig
for deg, du har vært igjennom mye, men vi tror det er ingen sjanse
for at faren din våkner opp igjen. Og om han gjør det kommer
han til å være en fullstendig annen. Ikke huske mye, ha store
skader på hjernen. Han måtte ha lært å gå,
snakke, tygge og så videre på nytt. Og vi…
- Dere tenker på å stoppe maskinen? Maggie kjenner millioner
av bomber sprenge i hodet, sier denne mannen at han skal drepe faren hennes?!
– Altså, ja… Det vil bli større påkjenning
både for han og.
– Beklager doktor, jeg må gå nå. Du får
heller kontakte meg siden. Maggie reiser seg frustrert opp og er på
full fart ut av kontoret da,
- Men Maggie! Vi trenger hjertet hans! Maggie bråstopper og snur
seg rundt og ser på legen.
– Hjertet hans?
– Ja… Det er en mann, i 40 årene som trenger nytt hjerte
for å overleve. Vi har ingen å få tak i tidsnok så
med mindre vi får nå dør han. Maggie kjenner en stor
klump danne seg i magen. Hun ser forsiktig ut av vinduet på kontoret
og ser en dame sitte med hodet i hendene og en liten 8 åring ved
siden av seg som gråter.
– Er det dem? Underleppa hennes skjelver i det hun spør.
- Ja… Det er dem.
Maggie svelger tårene som er på vei opp. – Ja det er
greit… Det er så vidt man kan høre ordene, de forsvinner
i tårene som nå strømmer. Legen reiser seg opp og tar
henne på skulderen;
- Det er stort gjort av deg Maggie, veldig stort gjort.
Høyere!
Enda høyere!
Maggie bruker all vekta og kreftene sine på å få husken
til å gå enda litt høyere, det knirker i det gamle
treverket, men den gir ikke etter. Hun klarer ikke la være å
smile når det krampe lignende dragsuget tar plass i magen når
husken bringer henne enda høyere opp i lufta. Hun lukket øynene
i noen sekunder, bare kjente vinden i ansiktet.
– Jeg kan nesten ta på skyene pappa! Jeg kan fange dem!
– Nei hold deg fast jenta mi. Du må ikke falle av.
– Hvis jeg hadde falt av, hadde du tatt meg imot da pappa?
– Så klart jenta mi, så klart.
Ordene ga gjenlyd i hodet hennes, mens husken gikk fortere og fortere.
Maggie smiler forsiktig og ser opp på skyene. Hun strekker den ene
hånden ut,
- Du vil alltid være med meg, når jeg har så stor fart
at jeg nesten kan fange skyene høyt, høyt der oppe.
|
