Når jeg fikk mitt andre marsvin var vi sikre på at vi skulle avle dem. Jeg gledet meg vilt til barna kom, særlig fordi vi skulle beholde en. Etter et år kom fem små søte marsvin unger, men desverre var alle dødfødt. Unntakent en.... Vi beholdte den og kalte den Harry. Han lignet både på moren og faren og vi syns det var utrolig søtt å se på mor og sønn. Harry holdt seg alltid under moren så vi så ikke om han diet eller ikke, men vi trodde jo det, for vi hadde aldri opplevd noe sånt før så vi tenkte at alt var i orden. Så det andre døgnete han levde så jeg at han ikke følte etter moren sin. Jeg ble redd så jeg sa til mamma at vi måtte ta han med til dyrlege NÅ! Det gjorde vi.

Når vi var der så dyrlegen lenge på han. Så sa han "Jeg tror han er for liten til å die melk, så han har nok ikke diet i det hele tatt. Han må ha morsmelkestatning. Men jeg er redd det er for sent"... Da døde Harry i armene hans. Jeg ble så lei meg. Jeg tenkte på at det var MIN feil, jeg husker at jeg løp inn på doen og satt der til mamma kom. Hun hadde snakket med dyrlegen og han sa at det ikke var vår skyld. Men et marsvin har alt for liten mage til å ha fem barn i den. Jeg gravla han under vinduet mitt. Jeg la blomster der hver dag. Jeg savner han veldig. Og når jeg ser på Nusse (faren) så er det som å se Harry. Jeg vet hvor fælt det er å miste noe man er glad i.......

(- skrevet ca. i 2001?)