Smilet hennes. Det var smilet hennes som gjorde at alle så på henne som en optimistisk og livsglad jente. Hun var alltid så glad og hyggelig. Og hun var en veldig god menneskekjenner. Hvis det var noe galt og du var lei deg, var hun alltid den som la merke til det og da gjorde hun alt i sin makt for å få deg til å føle deg bedre. Men var det noen gang noen som spurte hvordan hun hadde det? Hun kunne ikke hatt det så bra, med tanke på hvordan det endte.

Det var en kald høstmorgen. Elever strømmet fra alle kanter for å gå enda en dag på skolen. Det var ikke mange som hadde fått med seg at vinteren snart var her og at det var på tide å kle på seg mer klær. Alle gikk og småhutret litt når den kalde, sure vinden gikk rett gjennom de tynne sommerklærne. For første gang så klasserommet innbydende ut. Der var det i hvert fall lyst og varmt. Og som alltid satt hun der. Jobbet med et eller annet fag, men uansett hvor konsentrert hun var så hun alltid opp fra det hun holdt på med, smilte bredt og sa ”Hallo”. Elevene svarte med trøtte nikk. Ingen unnet henne et blikk engang.

Friminuttet den dagen var likt alle andre friminutter. Hun satt alene i hjørnet med den lille matpakken sin. Selv om hun satt alene smilte hun like bredt som alltid. Hun hadde ikke noen spesielle venner, hun var venner med alle. Likevel ble hun sjeldent bedt med hjem til noen. Faktisk aldri, men på denne dagen skulle det forandre seg. Karoline hadde bestemt seg for å be henne med hjem til seg. Karoline spurte henne så vennlig hun klarte. Karoline så at hun nølte veldig, men svarte ”ja” etter en stund.

Karoline bodde i ”snobbestrøket” i den lille landsbyen og familien var velstående og lykkelig. Karoline la merke til hvordan hun måpte da hun så huset hennes. Det var stort og flott. De to jentene gikk inn. Der fikk hun hilse på alle i familien til Karoline og en liten omvisning i huset. Hun bare måpte, kunne ikke tro at det gikk an å leve sånn. Det var helt kongelig der. Hun fikk spise middag der. Det var den nydeligste maten hun noen gang hadde smakt. Etter maten gikk de to jentene ut i Karoline sin store hage. De var der ute vel lenge, helt til hun måtte dra hjem. Hun hadde ikke hatt det så moro på lenge.

Det var en kald vintermorgen. Et tynt lag med nysnø hadde lagt seg og virket vekk alle spor etter sommeren. Men denne dagen var ikke alt som normalt. Pulten hennes var tom. Det var ingen lys glad stemme som sa ”Hallo”. Læreren stod ved kateteret med hodet ned. Det var lett å se at hun hadde grått. Rektor stod der også. Med blodskutte øyne. Det var ikke noe poeng i å spørre hva som hadde skjedd.

I dag er begravelsen hennes. Elevene går i samlet flokk til kirken. Moren, søsteren og broren sitter på første rad. Utrolig hvor mange folk som har møtt opp. Klassen setter seg ganske langt bak. Presten leser opp noen taler før flere kom opp for å lese noen ord om henne. Det var mange som hadde så mye flott å si om henne. Karoline hadde forberedt en liten tale hun også. Hun reiser seg nølende, men kommer seg opp til alteret. Hun kremter noen ganger før hun leste opp: -Jeg vil gjerne lese opp et dikt jeg har laget. Hun tok en liten pause før hun fortsatte:

To barn i verden.
- To barn smiler.
Et fordi matteprøven gikk lett,
- den andre fordi det er mett.

To barn løper.
- Et fordi skolen er slutt,
- den andre for ikke å bli skutt.

To barn gråter.
- Et fordi skrubbsåret blør,
- den andre fordi familien dør.

To barn i verden.
- Et er 10,
- den andre ble bare 9.

(Dikt av ukjent forfatter)

Karoline setter seg igjen. Hun gråter. De andre klassemedlemmene trøster henne så godt de kan.

På veien tilbake til skolen er alle stumme. Helt til de kommer inn i klasserommet. Da bryter Karoline stillheten: - Om vi bare hadde spurt henne om hvordan hun hadde det. Men jeg ante ikke at hun var så ulykkelig. Hun smile jo alltid! Som om hun hadde på seg en maske. En maske som skjulte hva hun følte. En enkel maske. Så lettlurte vi er!