Du var en hest som fikk alles hjerter til å smelte. Du hadde en livdsgnist i deg som ikke ville gi slipp. Dine kulerunde sorte øyne viste alle den stoltheten du bærte med deg hele veien.
Der du galopperte med halen i været rundt og rundt banen uten stopp, uten å bry deg om den liv redde rytteren som satt på ryggen din.

Du ville være fri og frank, og når ridelæreren ville få litt skikk på deg viste du henne med å kaste henne i veggen og galoppere rundt banen x-antall ganger. Du viste alle den dagen at du var sjefen og hadde du ikke riktig rytter ville du heller ikke finne deg i at de herjet med deg! Men hvis du hadde en riktig rytter som virkelig elsket deg så var du vedens beste sprang og dressur hest.

Du fikk din sykdom i alt for tidlig alder, men du var ikke villig til å gi opp. Rett etter at sykdommen hadde tatt på overrasket du alle med å ta ny styrke fra ingen steder og var klar for nye ridetimer. Livsgleden var tilbake og du fikk være med i ditt aller første stevne og hvem kan vel glemme hvordan du kastet av rytteren din og hoppet over alle hindrene opptil flere ganger av fri vilje? Du har aldri vært så stolt før, for det var det du var. Den stolteste hesten på stallen. Med halen i været og manen som flagret i vinden tok du publikum med storm.

Uansett var det ikke mange som ville ri deg. De var redd for at du ikke ville godta dem og bestemme seg for å kaste dem av. Men noen tok dette som en utfordring og du fikk nok mosjon, men så uten noen grunn inntok sykdommen igjen. Bare mye sterkere enn før. Til slutt var du ikke til å kjenne igjen, i de kulerunde, sorte øynene dine så man ikke livsglede. Det var ikke trøtthet, men lengsel etter de evig grønne enger man så i øynene dine og alle skjønte at det var på tide å la deg slippe å vente lenger.

Jeg vil aldri glemme deg Bombastic, men lov meg at du vil galoppere på de evig grønne enger med hodet høyt til værs og halen flaksende etter så alle vet at du er den mest stolte og livsglade hesten på denne jord!

Bombastic Mr. Fantastic!