Før når jeg kom hjem så var Pedro alltid den som ønsket meg velkommen. Han plystret og var helt vill når jeg kom. Men så kom en dag da hun begynte å legge egg, og da dro vi til dyrlegen. Han sa at det ikke var noe alvorlig, men at han trengte litt miljø forandring. Så da hadde vi han hos naboen i to uker. Så tok vi hun hjem igjen.

Neste dag hadde jeg med meg en venninne som er redd fugler og da kan jeg ikke slippe hun løs så vi gikk ikke inn til hun engang. Hun plystret ikke på meg heller så jeg begynte å lure. Så skulle jeg ta henne med inn i stua (hun fløy løs på rommet mitt når jeg var på skolen). Når jeg gikk inn så jeg henne ikke noen steder, ikke plystret hun heller så det måtte ha skjedd noe. Da jeg så inn i buret kom det bare et skrik ut av meg. Pedro lå der helt død. Jeg bare kastet meg på sengen og gråt og gråt. Venninnen min ringte mamma som kom med en gang.

Vi gravla henne med en gang. Jeg kan aldri glemme henne. Jeg hadde mistet dyr før, men ikke sånn som nå. Jeg drømmer ennå om henne og ønsker at alt bare var en drøm, men det er det ikke. Jeg vil aldri få se henne igjen, aldri...

Dette er min historie.

(- skrevet ca. i 2001?)