I et parallellt univers
forsvinner ordene
mens jeg skriver dem.

Hvor drar de?
Hvor kommer de fra?
Er det min vilje som skriver?

Det jeg ønsker ugjort eller visker ut
oppstår parallelt, bortenfor nå.

Jeg ser ryggen
på en flyktig tanke
den forsvinner, igjen, rundt hjørnet
som alltid er mellom meg selv.

Tanker i fortiden slettes
mens jeg føder dem her.

En kjent ukjent
en jeg aldri har møtt
men likevel vet hva som skjer
det er meg selv.

Derfor er jeg
mitt eget beste selskap
dog følelsen av å være hel
er min speilvendte del.

Ego søker antipode
og kan aldri fanges eller ses
summen av oss selv
lar seg ikke ikke betrakte.

Sjelevennen vi aner
er vårt fata morgana
vår drøm, som holder oss i live

den finnes
bare
der tiden ikke lenger
har eksistert.

- Trond Rasmussen