Hva er det som banker
i mine tanker
på ei dør
jeg ikke
har sett
før
jeg kjenner det
så inderlig
men hengslene
er
ikke
helt – på
gli.

I snøtungt landskap
blir en
kjent veg
til en
ukjent
sti.

Hva er det som banker?
står det på min sti?
kommer jeg forbi?
bør jeg gå andre veier –
slik jeg pleier?

Kullet gløder
jernet spruter
jeg stikker armen
helt – inn
i varmen
satans vondt!
djevelsk ærlig
levende – og
faen så herlig –
årene –
tårene.

Som vanndamp
herder alt jeg smir
slokker denne eleksir
sorgens bål – og
med nytt stål
det er nye hengsler

som jeg smir
i denne døren –
skal det søren –
meg bli
ny og bedre gli!

Og kanskje bør
jeg også
merke –
denne sti.

gjennom skogen

hvitt inferno

etter plogen

tunge graner

skogens svaner

sakte siger

stillhet inn

i mitt

travle

uanstendig uerstattelige

sinn.

Gradvis åpnes –

mine sanser

mine gamle –

referanser

det blir nært

det er kjært

og den ønsker meg velkommen.

Det er en stemnings-sti

en inntrykk-symfoni

sukkersøt melankoli.

Én fot først

når mot er størst

jeg famler

etter døren

den er åpen

jeg trår inn

og

kjenner svien

fra følelses –

smien.